Når Nei er et fremmedord

En dag i mars eller deromkring, blir jeg i et uoppmerksomt øyeblikk spurt om å stille i Holmenkollstafetten, og overraskende nok hører jeg meg selv svare: Jada, det kan jeg sikkert!

Kollegaen min svarer at han er opptatt den dagen. Uten en gang å vite hvilken dag det gjelder

Det er akkurat det jeg må trene litt på. Kunsten å si Nei. Jeg er skikkelig dårlig på å si Nei

Deltakelse i Tom Waitsløpet i Tønsberg må i år altså utgå til fordel for en etappe i Holmenkollstafetten. Jeg forsøker å vri meg unna ved å bli syk dagen før løpet, men samtidig som jeg ikke er spesielt glad i fysisk aktivitet, er jeg heller ikke så glad i å trekke meg fra ting jeg har sagt ja til. Jeg biter derfor tennene sammen, og manner meg opp til etappen min

Før løpet går jeg rett på en bekjent jeg ikke har sett på mange år. Han oppsummerer raskt situasjonen: Du ser ikke spesielt sprudlende og motivert ut

Nei, for tenk. Det er jeg heller ikke

Jeg tror nemlig ikke alle disse veltrente folkene på mitt lag forstår hva det er jeg gjør. Her er det snakk om folk som løper på jevnlig basis, flere ganger i uken, kilometer etter kilometer. Jeg løp en gang i januar. Etter det kjøpte jeg nye løpesko. Og så ble det med det

Jevnlig basis kan selvsagt også være 12. januar hvert år, men det har liksom ikke helt den store treningseffekten da

Ved påmeldingen er jeg superfornøyd med å være tidlig ute og får velge den korte etappen på 360 meter. Det viser seg å være en vesentlig forskjell på 11. veksling og 11. etappe, og selv etter nøye og grundig kartlesing ender jeg altså opp med en etappe som er 1530 meter

For å varme opp jogger jeg lett fra Bislett til mitt startpunkt bak Monolitten. Det går helt greit, og jeg ser litt mer optimistisk på det hele. Helt til jeg står der og skal veksle, og ser alle disse andre løperne, aggressive og brølende hvis de ikke umiddelbart finner Flo eller Henriksen eller hvem de nå skal veksle med

Kjære vene, det er ikke blodig alvor dette. Det skal vel være gøy?

Tja. Gøy?

Etter 1500 meter er det ingenting som er gøy lenger. Med blodsmak i munnen og stjerner dansende foran øynene, nærmest krabber jeg opp den siste bakken før veksling, og jeg hører så vidt i det fjerne mannen med mikrofon meddele at lag 7419 er på vei inn til veksling, før jeg i blinde gir fra meg pinnen til en som står der og vifter. I lang tid etterpå er jeg usikker på om jeg gir pinnen til riktig person, det står jo så mange der og vifter og hoier

Siden laget faktisk kommer i mål, gjør jeg nok det

Jeg lever fortsatt. Selv om hoftene mine kjennes som de er kjørt gjennom en trommel av noe slag. Jeg har dårligste etappeplassering av alle på laget, og vi ender til slutt på en 784. plass. Jeg beklager det, og påtar meg all skyld. 

Kanskje noen har lært, og går stille forbi biblioteket neste år? Jeg tar det ikke ille opp om jeg ikke blir spurt

Kommentarer

  1. Auda. Jeg klarte også å si ja, og i ettertid prøvde jeg meg på å si at hvis noen andre ville være med, så kunne de gjerne ta min plass. Heldigvis fant de ut at vi måtte stille blandet lag, og at det kunne være en fordel å ha med noen menn, så da ga jeg gladelig plassen min bort. Pjuh. Koste meg på sofaen i går, jeg.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?