Den drømmen da
Joda. Man har jo kanskje en drøm
Når dagene liksom bare går og går, i samme tralten fra dag til dag. Stå opp - sende unger hit og dit - komme seg på jobb - sitte der i ørten timer - hente unger - lage mat - sende unger i seng - sløve foran tv
Da har man en drøm om at noe skal skje. Noe som kan gi litt energi. Litt forandring i de velkjente hverdagsrutinene
Noe man er i stand til å gjennomføre da, selvsagt, uten å måtte ofre for mye. Penger og tid
Jeg drømmer ikke om å seile jorden rundt. Eller klatre i høye fjell. Eller være hjemmeværende supermamma med rosa forkle og ferske boller hver ettermiddag, og fiskegrateng fra bunnen og unger som liker alt jeg serverer og er gode venner fra morgen til kveld
Jeg drømmer om å bare gjøre noe litt annerledes. Noe som lar seg gjennomføre. Ha muligheten til å sy litt mer, og kanskje se mine egne produkter hengende i et butikkvindu, for eksempel
Og når den drømmen plutselig blir oppfylt. Det er da jeg må klype meg i armen og sjekke om jeg bare drømmer. Eller om det faktisk skjer
Og jeg får vondt i armen av all klypingen, for det skjer jo. Det er sant. Jeg er inne. På Skaperverket på Grünerløkka
For noen betyr det kanskje ikke så mye, men for meg betyr det masse. Jeg er stolt. Og ydmyk. Det er jo så mange flinke symennesker der ute. Og likevel får jeg være med i fellesskapet. Lille jeg
Og litt travelt blir det jo. Men det skal vi nok klare. For det tapper meg ikke, det gir meg energi
Vi ses vel på Skaperverket da, dere? I Markveien. Faktisk allerede neste uke
Å, så kult! Ja, dit skal jeg ta meg en tur neste gang jeg er i hovedstaden.
SvarSlett