Om drømmer og sånt
Jeg har alltid drømt mye om natten, men i det siste har det tatt litt av. Jeg drømmer så livaktige og så stressende drømmer at jeg er mer sliten når det endelig er morgen, enn jeg var før jeg la meg på kvelden
Jeg husker som regel en del av drømmen idet jeg våkner, og hadde jeg vært psykolog, ville jeg nok fått meg mang en overraskelse. Den må jo være drømmemateriale (!!) for hjerneforskere, den underbevisstheten min. Men jeg klarer ikke nødvendigvis å gjenfortelle alt som skjer. For det går litt i hverandre, surrealistisk som det er
Det er helt vanlig. Og kanskje en slags forsvarsmekanisme. Det er mye som er greit å ikke huske, kjenner jeg. Selv om jeg også syns det kan være litt morsomt. Men når det blir så stressende som det er i øyeblikket, er det bare slitsomt
Det mest slitsomme er de drømmene som henger igjen langt utpå dagen. Jeg kan være sur på mannen hele dager etter drømmer hvor han er dum. Jeg er til og med sur på en kollega en dag, det merker jeg da jeg møter ham i gangen på jobb. Jeg drømmer at han verver seg som FN-soldat - til Chile. Jepp. Det syns jeg er helt unødvendig. Han har jo kone og barn og alt mulig. Før han skal til Chile, må han kjøre fem runder med bil i Sinsenkrysset
Som sagt. Surrealistisk
I natt drømmer jeg at jeg er på klassetur. Jeg tror vi er voksne, men vi er absolutt på klassetur. Det er noe med busskjøring. Soveposer. Jeg banker på hos min egen farmor, som tilfeldigvis bor i underetasjen der vi er på tur. Hun har forøvrig vært død i mer enn ti år, sånn i virkeligheten. Det hele ender med at jeg skyver rundt på en tralle full av mat, mens jeg sier: Jeg skal aldri bli butler, jeg skal aldri bli butler, samtidig som jeg hele tiden tenker: Jeg må ta et bilde av dette og legge ut på Instagram
Jeg skal faktisk aldri bli butler. Det har jeg ingen planer om. Men jeg legger jo ut mye bilder på Instagram
Jeg tror jeg må sjekke hva jeg la ut sist. Det butlerbildet rekker jeg nemlig ikke før jeg våkner
Jeg husker som regel en del av drømmen idet jeg våkner, og hadde jeg vært psykolog, ville jeg nok fått meg mang en overraskelse. Den må jo være drømmemateriale (!!) for hjerneforskere, den underbevisstheten min. Men jeg klarer ikke nødvendigvis å gjenfortelle alt som skjer. For det går litt i hverandre, surrealistisk som det er
Det er helt vanlig. Og kanskje en slags forsvarsmekanisme. Det er mye som er greit å ikke huske, kjenner jeg. Selv om jeg også syns det kan være litt morsomt. Men når det blir så stressende som det er i øyeblikket, er det bare slitsomt
Det mest slitsomme er de drømmene som henger igjen langt utpå dagen. Jeg kan være sur på mannen hele dager etter drømmer hvor han er dum. Jeg er til og med sur på en kollega en dag, det merker jeg da jeg møter ham i gangen på jobb. Jeg drømmer at han verver seg som FN-soldat - til Chile. Jepp. Det syns jeg er helt unødvendig. Han har jo kone og barn og alt mulig. Før han skal til Chile, må han kjøre fem runder med bil i Sinsenkrysset
Som sagt. Surrealistisk
I natt drømmer jeg at jeg er på klassetur. Jeg tror vi er voksne, men vi er absolutt på klassetur. Det er noe med busskjøring. Soveposer. Jeg banker på hos min egen farmor, som tilfeldigvis bor i underetasjen der vi er på tur. Hun har forøvrig vært død i mer enn ti år, sånn i virkeligheten. Det hele ender med at jeg skyver rundt på en tralle full av mat, mens jeg sier: Jeg skal aldri bli butler, jeg skal aldri bli butler, samtidig som jeg hele tiden tenker: Jeg må ta et bilde av dette og legge ut på Instagram
Jeg skal faktisk aldri bli butler. Det har jeg ingen planer om. Men jeg legger jo ut mye bilder på Instagram
Jeg tror jeg må sjekke hva jeg la ut sist. Det butlerbildet rekker jeg nemlig ikke før jeg våkner
Kommentarer
Legg inn en kommentar