Utrygg

Vi lever i et relativt trygt land, med relativt rolige og greie forhold. Jeg lar barna være ute og leke alene. Jeg kan gå fra døren ulåst hvis jeg skal ut i fem minutter. Jeg løper inn i butikken mens sønnen sitter i bilen og hører på musikk

 

Det skjer jo ting her også. Men det skjer ikke meg. Det skjer med andre, og så leser jeg om det i avisen etterpå. Eller ser resultatet av bilbrannen når jeg leverer minsten i barnehagen. Det er ofte bilbranner i nærheten av der vi bor. Men det er også det mest dramatiske som skjer

 

Det går en ransbølge over Oslo. Jeg kjenner at jeg må ta samtalen med sønnen. Som jo tar buss alene både til og fra skolen. Med et epleprodukt i lomma. Jeg har ikke stresset ham med dette, men tenker en del på det selv. Hvordan skal jeg snakke om det, uten å gjøre ham reddere enn nødvendig? Jeg vil i allefall oppfordre ham til å gi fra seg telefonen, om han skulle havne i en sånn situasjon. Gi den fra deg, og kom deg vekk. Finn en voksen. Ikke lek helt. Og telefonen kan erstattes om noen tar den

 

Så er vi i dåp. Og opplever at mormors veske blir stjålet fra bilen mens vi er inne til gudstjeneste. Gutta blir plutselig veldig opptatt av dette. Det finnes tyver på ekte. De er i vår nærhet nå. Selv om vi ikke ser dem, kan vi helt tydelig se resultatet av tyvenes herjing. Jeg sperrer kort og telefon og forsøker å holde meg rolig. Selv om de har tatt nøkler, er det langt til huset der nøklene hører til. De reiser jo ikke så langt. Hvem gidder vel det? Minsten bekymrer seg mest over at mormors briller er borte

 

Da mormor ringer på kvelden og kan fortelle at tyvene faktisk har kjørt 14 mil, fra der bilen sto parkert til der mormor bor, låst seg inn og stjålet med seg kodebrikken til nettbanken, da kjenner jeg at dette kommer for nært

 

Det er helt surrealistisk, og jeg tror det nesten ikke. Her er jeg overbevist om at det ikke er noen mesterhjerner som står bak et lite innbrudd i en tilfeldig bil utenfor kirken, og så viser det seg at de er villige til å kjøre gjennom tre fylker for å finne en kodebrikke. Minsten forteller historien i barnehagen, selv om han er spart for den siste delen, der tyvene faktisk går inn i mormors hus. Det er dramatisk nok med knust bilglass og savnede briller når man er fire år

Det er sykt. Og selv om de ikke har mine nøkler, ikke vet hvem jeg er eller hvor jeg bor, spør jeg en venninne pent om hun kan sove hos meg i natt