Puster vi fortsatt?

Litt småskeptisk er mamma med på konsert da sønnen skal debutere på sånt arrangement. Med den pappaen er det jo bare rett og rimelig at de begynner å interessere seg for konserter i tidlig alder, disse gutta. De har noe å leve opp til akkurat der. Mamma har vært på mange konserter i sitt liv, hun også, men debuterer på en måte her, sammen med sønnen. For hip hop er nok ikke mammas musikk.

Men det må jeg si. Fra å være litt skeptisk til det hele, er jeg nå hip hop-mamma for alle penga. Neste gang Karpe Diem spiller i Oslo, må jeg nok forsøke å overtale sønnen til en ny konsertopplevelse.

Konserten er dritkul! Rett og slett. Om man liker musikken eller ikke, det er ikke så viktig, disse gutta gjør hele greia til en stor fest. Jeg må lære meg å bruke uttrykk som episk. For dette er helt sikkert episk.

For det første er gutta pene. Og så kule. De er kanskje ikke det i det daglige, men de fremstår så utrolig skikkelige. Og politisk korrekte oppi alt det stygge språket. Og multikulturelle. Og barnslig lykkelige over å spille i et utsolgt Spektrum. Og ironiske. Morsomme. Og nevnte jeg pene?

De har med seg venner. Han andre fra Madcon. Tommy T. En dame med harpe. En haug folk med strykere. Indiske dansere. Dette er ikke musikk på boks. De har fullt band. Og trekkspill. De har en somalisk mann som står helt alene på scenen og hyller datteren sin.

Jeg håper instendig, og velger å tro, at sønnen ikke får med seg alle tekstene. Jeg hører de synger at spinat og brokkoli er sunt, og satser på at han får med seg akkurat det budskapet. De ber mammaene i salen om å ta ansvar for sine egne barn. De har ikke ansvaret, og synger om det de vil. Og det er greit. Jeg regner med at min sønn i alle fall forstår at musikktekster er som film, det er ikke virkeligheten. Bortsett fra akkurat det med de sunne grønnsakene. Og på resten synger de så fort at ordene liksom forsvinner litt. Heldigvis.

Vi puster fortsatt. De rocker Spektrum. Rett og slett. Episk