iPhone

Den gangen da mobil gikk fra å være for meget spesielt interesserte til å bli et allemannseie, var jeg sterk motstander. Jeg hadde ikke behov for å dra med meg en telefon over alt. Skulle noen ha tak i meg, fikk de ringe hjem. På fasttelefon. Og legge igjen beskjed på svareren om det var noe viktig.

Så fikk jeg en mobil i bursdagsgave, fra en venninne som syns jeg var skikkelig treg. En stor svart klump med kjempestort batteri og liten skjerm. Jeg tok imot med blandede følelser, og var fryktelig stolt da jeg sendte min første sms. Til å begynne med holdt jeg litt igjen, men den tiden er over. Nå er jeg helt avhengig.

Jeg har mistet oversikten over hvor mange mobiler jeg har hatt. Jeg bytter ikke bare fordi de ikke lenger virker. Jeg har hatt dametelefon med speil og snirkler. Jeg har hatt billig telefon med kamera, som ga opp like etter at jeg fikk den. Dårlig kjøp med andre ord. Jeg har hatt blå mobil, rosa mobil, med blomster og uten blomster. Jeg har stort sett holdt meg til Nokia, bortsett fra den dametelefonen med snirkler.

Nå er jeg på iPhone. Og jeg elsker den. Det er skremmende å innrømme, men jeg er blitt litt småopptatt av teknikk. Jeg som var så sterk motstander. Jeg sover riktignok ikke med den ved siden av meg om natten, men den er sjelden eller aldri avslått. Jeg er ganske tilgjengelig. Skremmende tilgjengelig. Jeg slår av lyden av og til, for ikke å være så avhengig.

iPhone er ganske vanskelig å bruke for en med pølsefingre, du skal treffe riktig bokstav på skjermen. Så det kan jo bli litt rart, om en ikke leser korrektur før sending. Den har også en ordbok med de mest utrolige forslag.

Dexter, for eksempel, blir til sexterapeut. Kan jo være greit å få det korrekt liksom - Kan du ta med sexterapeut på jobb i morgen, jeg vil låne?

I dag sender jeg en melding hvor jeg skal avslutte med Hils. Siden jeg er raskere enn lynet på tastene, til tross for pølsefingre, blir den sendt med feil avslutning. Flaks for meg at mottaker vet jeg ikke heter Hilde.