Gjennomsnittlig idyll

Jeg elsker å lese interiørblader, og drømmer om å ha det som i reportasjene. Ikke som de med voldsomt mye shabby chic, men som de stilfulle og minimalistiske og hvite. Det vil vel aldri skje, kanskje kunne Bonytt eller Rom 1-2-3 lage en artikkel fra et helt gjennomsnittlig hjem i steden. Lettere det. Jeg kan til og med skrive artikkelen for dem:

Gjennomsnittlig idyll i utkanten av storby

Så lenge ungene er fornøyd,
får de heller bare dra kjøkken-
ting ut av skapene,
sier mamma

Familien på fire består av pappa (38 1/2), mamma (37 1/2), eldstemann (6 1/2) og minsten (nettopp fylt 2). De bor i et helt gjennomsnittlig gult enderekkehus i utkanten av Norges største by, i et område med mange andre like gjennomsnittlige rekkehus. Det er kort vei til det meste, og står du på tå i andre etasje kan du så vidt skimte fjorden. - Dessuten har vi faktisk utsikt til en kjent norsk hoppbakke fra terrassen, skyter pappa inn.

- Da vi hadde pusset opp leiligheten på Sagene i seks år, og fått den akkurat slik vi ville ha den, tenkte vi det var greit å komme oss videre. Vi hadde dessuten fått barn, og hadde behov for bedre plass, sier mamma.

Valget falt da på det gule rekkehuset. Da paret var på visning i juni, var vinduene vasket og hyllene ryddet, og de likte den gode romløsningen. Solen skinte så vidt mellom regnskurene og det var fyr i peisen, som for så vidt er altfor stor og dominerende, men som varmer godt på kalde vinterkvelder når familen kryper sammen i den overdimensjonerte sofaen for å se på tv.

Spaavdelingen

- Vi flyttet rett inn uten å gjøre noe som helst, og etter fem år ser vi ikke lenger alle hullene i veggene som burde vært sparklet og malt. Badet er ikke akkurat et rom for velvære og rekreasjon, med duftlys og gullkraner. Vi har nok det styggeste badet i området. Armaturene er helt vanlige Oras og vasken er fra Ikea. Dusjhjørnet er også helt standard, sikkert fra Bademiljø. Jeg ser i dag at en lyspære er gått i taklampen, som er en stygg liten sak fra Ikea, men det gjør virkelig ikke noe med litt dunkel belysning der inne.

Kjøkkenavdelingen

Helt naturlig med bleier på
stuebordet, i eik.

- Det vi likte best da vi kjøpte her, var det store kjøkkenet, sier pappa. Det var mye skapplass og en kul kjøkkenøy. Etter kun kort tid innså vi dessverre at det kun var en illusjon. Det er altfor lite skap, og en ekstra dør inn fra gangen gjør at vi ikke får utnyttet plassen så godt som vi kunne.

Det står faktisk på planen å få tettet den døråpningen og bygget flere skap langs den ene veggen, men dagene flyr, så det prosjektet har vært på tapetet veldig lenge uten at noen har kommet så langt som til å ta ansvar og få det gjort. Kanskje vil 2011 bli året da kjøkkenet blir oppgradert og får en fresh fondvegg og mer skapplass?

Koselig kaos

I resten av huset hersker kaos. Selv om mamma liker å ha det ryddig, er det ikke noe i verden hun syns er kjedeligere enn å rydde. Det måtte være klesvask da, det er kanskje kjedeligere.

En av de syv små dvergene,
lett henslengt foran tv

- Her piffes det opp med smånips og andre vilkårlige gjenstander der det måtte passe seg. Vi tenker helhet i innredningen, og det er vel ikke noe som er mer naturlig enn gulrøtter på kjøkkengulvet og kjeler i stuen. Barna bor også her, så vi lar dem delta i innredningen. Det er små detaljer over alt i hele huset: deler av Buzz Lightyear-lego på skjenken bak sofaen, muffinsformer av silikon på do og en dverg på benken under tv.

Legodetalj på skjenk,
i eik

Uinspirert og lite gjennomført, uten noen tydelig stilretning, men relativt hyggelig likevel, om en ser bort fra det verste rotet. Og helt gjennomsnittlig. Antakeligvis er det flere småbarnsfamilier i dette landet som har et hus som dette enn som disse som blir omtalt i alle interiørblader.

Tekst og foto: Dragemamma, 2011