T-banen

Det er jo ikke verdens morsomste ting, å sitte 25 minutter på en ruggende bane. I det siste har jeg tatt turen til byen flere ganger enn vanlig, og med ørene på stilk får man turen til å gå litt fortere. Det kan være fascinerende - har ikke folk noe behov for privatliv lenger? Tenker de ikke på at de deler samtalen med tretti andre, i tillegg til den de snakker med i telefonen?

Onsdag ettermiddag gikk turen til byen for et glass vin med kolleger. På vei ned satt jeg rett overfor en ordentlig kjekkas, med caps-en bak-frem og bling i øret, med saggebukse så jeg kunne se mye av undertøyet og altså med mobilen konstant oppe ved øret. Og den første samtalen gikk omtrent som dette:

Ja, trene ja. Nå ja... Nei, bol må du holde deg unna asså... Ja, du blir sjuk asså... Ja faen, det er jo som narkotika da... Du kommer til å dø før du er tretti - eller førti... Nei, du må heller spise sunt asså. Seks ganger om dagen eller noe sånt... Ja faen asså...

Så var det stille en stund, før neste kompis ringte:

Ja, trene ja. Nå ja... Borte i Hausmannsgate... Ja, det er der ved den schirka vettu... Ja den i Hausmannsgate, oppover der... Ja bortover rett frem... Ja, der du schøper hasj da. Ja! Den schirka...

En mann med velutviklet ordforråd det her ja! Jeg hadde jo for lenge siden forstått hvilken kirke han mente, men følte igrunn at jeg ikke hadde noe med det... Lurer på om kompisen fant frem?

Etter litt vin gikk turen hjem igjen, også med t-banen. Denne gangen ble jeg sittende og høre på to unge jenter som snakket om leiligheter. Konklusjonen var at det var mye bedre å leie enn å eie - hun orket ikke det lånet. Og så, den ene var veldig opptatt av interiør. Skulle hun kjøpe leilighet, skulle det være med sånn stakkitur - eller stikka... sånne gipsrosetter i taket da... Og den skulle gå i rosa og hvitt. Siden venninnen ikke var så glad i rosa, til tross for rosa genser, ble det en lang diskusjon om forskjellen på rosa og fersken.

Så gikk de av, og jeg fikk mer enn nok med å holde fingrene til mannen ved siden av meg unna bilringene mine, han var utrolig nærgående - eller -sittende, faktisk. På grensen til det meget ubehagelige. Jeg satt der med en flaske cava i en pose, og holdt på å slenge den i hodet på fyren. Siden jeg er så redd for å støte noen da, valgte jeg å tro at han ikke mente det, men jeg testet med mannen i ettertid, og det er faktisk ikke nødvendig å sitte så tett...

Siste t-banetur var fredag kveld, på vei for å se Sivert Høyem! O'lykke. Banen stoppet på Skullerud, og føreren ga til og med beskjed over høyttaleren at det ble et opphold fordi han måtte sjekke ut en eventuell syk person. Det er jo utrolig! Han orket å bry seg, det satt en dame i rullestol på perrongen, og føreren gikk ut for å hjelpe henne. Han fulgte opp i byen, og tilkalte til og med noen som kom for å følge henne dit hun skulle... Jammen ikke ofte jeg har sett sånn service hos Ruter!

Service eller ikke - hjem ble det drosje...

Kommentarer

  1. Folks manglende behov for privatliv når de snakker i mobilen er fasinerende, og t-banen er et ypperlig sted å bivåne det hele. En ting er samtaler av den typen du beskriver, men jeg ble en gang sittende vis a vis en ung jente som pratet på mobil med søsteren sin og prøvde å overtale henne også til å rømme hjemmenfra. Barnevern, tårer og konstantering av at "det kommer til å skje igjen, og det veit du" er ikke noe en helt vet hvordan en skal forholde seg til der en sitter med ryggen til og prøver å lukke ørene, men ikke får det til.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Polekspedisjon

Det snør

Kan du sette på kaffen?