På sporet av den tapte kropp

Etter sykemeldingen i april besluttet jeg meg for å starte et sunt og aktivt liv. (Det er ikke noe bedre for kropp og sjel enn en liten diagnose stilt av en rar tysker). Så i mai begynte jeg å sykle til jobb. Mandag 3. mai gikk det unna, og jeg var full av optimisme og pågangsmot. 4. mai snødde det mer enn på en god vinterdag og ingen reagerte på at jeg lot sykkelen stå hjemme...

Utrolig nok kom jeg tilbake etter snøfallet, selv om det så mørkt ut en periode. Og jeg har klart meg ganske bra så langt, alt tatt i betraktning. Jeg er tilnærmet det lateste mennesket jeg kjenner, og utrolig glad i sjokolade. Men da jeg, etter to uker med sykemelding, plutselig passet inn i en bukse jeg hadde avskrevet, tenkte jeg: Dette klarer du! Det var et lite steg i riktig retning.

Nå skal det riktignok ikke så mye til før jeg lar sykkelen stå, det finnes alltid en unnskyldning, men noen dager er gode. Forrige uke klarte jeg faktisk å sykle forbi vaktmesteren på vei til jobb. Det jeg velger å glemme er han andre som lekende lett tråkket forbi meg, der jeg peste meg opp den siste bakken før Skullerud. Til jobb går det relativt kjapt, tre tråkk på toppen og så suser jeg i full fart helt ned i dumpa. Hjem igjen derimot, går det ikke fullt så fort. Selv pensjonister på 75 sykler forbi meg, i ganske bra tempo... Når jeg tenker meg om, sykler de forbi meg når jeg suser nedover på morgenen også, så kanskje det bare er at jeg er litt pysete når det gjelder høy fart? Det tror jeg faktisk...

Denne plutselige iveren etter å sykle grunner i tre ting: Bedre kondis, færre kilo og spare penger på busskort. Så langt har det vel ikke noe fungert på noen av områdene: Jeg har fortsatt like dårlig kondis og bruker pengene på sjokolade isteden, for siden jeg faktisk har trent to ganger på en dag er det lov å slappe av med noe godt på sofaen på kvelden... Mhm.