Dragemamma

Jeg liker at ting går på skinner. Ikke bokstavelig -  trikk og tog og sånn - men at ting går etter planen. Uten hinder Jeg liker også bil. Jeg er god til å kjøre. Og jeg kan fylle både diesel og spylevæske ved behov. Men det stopper der, sånn på det praktiske planet Jeg har opplevd at hele eksosanlegget faller av, og jeg vet at det bråker og skramler. Derfor får jeg en viss følelse av at noe er galt på vei til svømming med sønnen. Jeg slipper ham av, kjører til obs, mens jeg tenker at jeg er altfor problemfokusert, og at det sikkert ikke er noe, det er sikkert bare mye snø som har festet seg på skvettlappene. Hvis det fortsatt heter det? De tingene som henger rundt dekkene, liksom i åpningen der. I allefall, det er sikkert mye snø og is der i de åpningene, det pleier å være det, om det er skvettlapper eller ikke På obs viser det seg at det verken er snø og is eller nedfallent eksosanlegg. Det er en god gammeldags punktering. Akkurat det er vel ikke det jeg trenger nå....

En gang må jo være den første, sies det, for alt Denne gangen altså for feberfantasier. Hallusinasjoner Ikke jeg, men minsten. Med feber så høy at det blinker i termometeret før jeg har fått det inn i øret hans. Helt i svime, stakkar, uten at jeg egentlig forstår hvor syk han er - Mamma, det er så høyt! Jeg tror han mener sengen. Den er jo ikke noe høyere enn den pleier å være? Det viser seg å være stemmene . De som står og roper borte i hjørnet på rommet hans - Jeg hører dem, de roper så høyt. Men jeg forstår ikke hva de sier Men vennen min, det er jo ingen her. Bare jeg, og jeg passer på deg - Nå rører sengen på seg, mamma. Få den til å stoppe! Han hulker og er redd. Samtidig som jeg kan snakke med ham, jeg får til og med helt klare svar på spørsmål om han vet hvor han er og hvem jeg er - Dette rommet, mamma, det er helt uendelig stort! Han er mer filosofisk enn vanlig. Og det er jo litt søtt, selv om jeg også blir redd. Nå har jeg altså o...

Det var en gang et julebord en lørdag kveld i desember. I Shippingklubben De fant tonen raskt, og avtalte å gå på konsert på nyåret. De drakk en siste øl, gikk sammen til hjørnet av Rockefeller, og derfra gikk de hvert til sitt - han til Bislett, hun til Grünerløkka. (Den dag i dag er det flere som fortsatt ikke tror på akkurat det, at de gikk hver sin vei, men det er helt sant) Det ble konsert i januar Det ble leilighet. Baby. Bryllup. Rekkehus. Ny baby. Til og med stasjonsvogn. Nå er det blitt hus. Milliongjeld Og i morgen er det 20 år siden den kvelden i Shippingklubben Jeg skal si tiden flyr i godt selskap

Jeg er ikke så imponert over Fargerike akkurat nå. Som sagt er det fullt kaos i huset. Alt henger sammen, og ingenting forsvinner fra stua før sy- og soverom er klare. Syrommet skal enkelt fikses med vinylbelegg på gulvet, og vi finner et helt greit et. Som selvsagt må bestilles. Endelig kommer det. Vi trenger 6•3 meter. Rullen hentes, vi får buksert den opp på syrommet, gjennom loftet, og tenker jo at det er en veldig tynn rull, men hva kan vel vi om vinyl? Akkurat nå tenker jeg at jeg kan fortsatt ikke så mye om vinyl, men om kvadrat og sånn kan jeg mer enn dem på Fargerike For belegget vi har fått er jo ikke 6•3 meter. Det er 6 kvadratmeter Så da blir det en uke til da, med fullstendig kaos

Det kan bli litt mye for en enkel sjel om dagen. Hjemme er det jo fortsatt fullstendig kaos. På jobb er det et par ting å ta tak i. Ungene krever jo sitt. Jeg har kjørt tur-retur Oslo-Elverum to dager på rad. Det nærmer seg et julemarked. Og vi topper forrige uke med et foreldremøte på skolen, med politiet. Hun mener det sikkert godt, men for sånne som meg er det ikke så lurt å få høre om trettenåringer som lyver, drikker og raner. Særlig ikke etter den der tur-returen til Elverum, på bekmørk E6 i duskregn, med tørre linser og uten kaffe Jeg avrunder derfor torsdag kveld med et hysterisk innlegg om julemarkedet, på åttendeklasses foreldremøte. Jeg hører det selv, sånn halvveis inn i monologen, at jeg fremstår relativt gal, bestemmer meg for å være helt ærlig, og slår til med: - Om noen skulle tenke at jeg er litt på randen nå, så stemmer det på en prikk! Høydepunkt som forelder på foreldremøte der altså Heldigvis var ikke trettenåringen der. Han hadde sunket ned under bord...

Det er kaldt over alt. Det trekker en del fra under en dør, men ikke så mye som forventet fra vinduene. Jeg har ikke rene klær, eller de er vel et sted, men jeg vet ikke nøyaktig hvor. Tegnesakene er sporløst forsvunnet, selv om jeg vet at jeg har sett dem et sted. For øyeblikket har vi åpen løsning på soverommene, det er åpent mellom to av dem, og det tredje har ikke vegg mot gangen. Det viser seg at taket er gulbrunt istedenfor hvitt, og vi har vegger i alle varianter, fra gråhvit via babyrosa og aprikos til smurfeblå. Det er støv og tapetrester over alt. På kjøkkenet er det ikke avtrekksvifte. Da vi laget pannekaker i går, holdt vi på å utløse brannalarmen. Hvordan har noen kunnet leve i førti år uten avtrekksvifte på kjøkkenet? Ellers faller kjøkkenet ned, særlig plasthyllene i det ene høyskapet. Derfor står det meste i esker på gulvet. Noe som igjen fører til at det ikke er spesielt mye gulvplass å bevege seg på. Benken er heller ikke så romslig. Men vi har oppvaskmaskin. Den fun...

Vikram ringer meg. Vikram from Microsoft. Det er antakeligvis noe galt med Mac-en min da? Det rare er at han ringer fra Torhild sin telefon. På 1881 står det at Torhild bor oppe i nord Hos 1881 kan jeg også klikke på en lenke:  Send blomster til Torhild Det er sånn at jeg lurer på om jeg burde gjøre det?