Koronadagbøkene. Del 2

Jeg observerer at det finnes mennesker der ute som mener at foreldre som gruer seg til to uker hjemmeskole i kombinasjon med hjemmekontor, heller bør glede seg over denne fantastiske muligheten til å være mer sammen med egne barn. Kvalitetstid, skal vi få. Med kosestunder og puslespill og kanskje litt hvetebakst og varm kakao med krem, blide unger og allsang til frokost

Vi har stor plass, kan sitte i hvert vårt rom og har alt vi trenger av utstyr. Både mannen og jeg er på dette helvetes hjemmekontoret og kan dele litt på oppgavene som måtte dukke opp i løpet av en dag. Vi skal nok klare oss. Ungene er så store at mye går av seg selv, for all del. Selv om det etter 45 minutter første dag holder på å gå galt på grunn av et parallellogram, som nevnt i går

Jeg går ut fra at de som mener dette bare blir to uker i lykkeland, og at foreldre må ta seg sammen, ikke har barn selv. Eventuelt er dette mennesker som har glemt hvordan det er å ha små barn. Eller kanskje de jobber i Nordsjøen og er satt i karantene på plattformen uten mulighet til å komme seg derfra, mens partneren er hjemme med barna og hjemmeskolen og hjemmekontoret og alt ansvaret og den jævla kosen

Ja, jeg har store barn, men ikke så store at jeg har glemt hva som rent praktisk kan utløse en eksistensiell krise på en ellers så god dag. Dager som ikke allerede er forstyrret av virus og kaos og usikkerhet. For eksempel et skrelt eple, når man vil ha eple med skall på. Melk i rosa kopp. Mangelen på rosa kopp. Regnvær. Eller sol. Eller ingen av delene. At mamma sier nei. At mamma sier ja. At mamma puster. At man skal tegne en hest, ikke en ku. At man vil tegne en ku. At man får lov å tegne en ku. At man ikke lenger vil tegne en ku men en hest. At man ikke er Batman

Det er bare å velge. Det finnes utallige ting som kan ødelegge en dag

Jeg håper de som sitter der på sin høye hest og uttaler seg om hvor nært og godt forhold man får til egne barn i en sånn situasjon, har naboer med barn som nettopp har fått utdelt blokkfløyte og beskjed om å lære seg Ja vi elsker på hjemmeskolen

Vi hører fortsatt Accolay

Kommentarer

  1. Spot on, Dragemamma. Med din kapasitet lider dine poder ingen nød. Det er lykkeland!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?