søndag 8. september 2019

Otto

Vi har hatt besøk i helgen. Av Otto

Otto er ikke et nesehorn. Otto er en hund. Eventuelt en teddybjørn, det er ikke så lett å se forskjell.

Han har masse brune krøller og en buskete bart. Han logrer og smiler og koser, og tigger mat så fort vi nærmer oss kjøkkenbenken. Ikke lukter han sånn veldig hund heller, noe jeg setter særlig pris på

Hjemme hos oss er det helt perfekt med sånne lånehunder som Otto, siden bare 1/4 av husstanden har aktivt lyst på hund. Ved å låne, får vi dekket et behov uten det fulle ansvaret som følger med å eie. Og han som ønsker seg hund så veldig, får se hvor mye jobb det faktisk er. Selv om det ikke er han som er ute klokken 07.10 for en liten tissetur.

Han bjeffer så fort han hører en lyd, og henger i sofaen og varsler at det er fugler og ekorn i skogen. Tilfelle vi ikke har sett det, liksom. Flaks for oss at rådyrene har holdt seg unna denne helgen.

Og når vi skal sove, har han og minsten to forskjellige planer.

Minsten vil ha ham med opp i sengen. Otto vil ikke det.

Otto vil nemlig ligge på gulvet ved min seng. Hvis jeg ikke umiddelbart responderer når han kommer snikende, står han der med snuten på sengekanten og bare ser på meg, til jeg skvetter og strekker ut en arm. Armen må ha kontakt hele natten. Det minner meg om da guttene var baby og jeg hadde sprinkelsengen så nær at jeg bare kunne legge hånden på magen hvis de våknet.

Jeg som trodde jeg var ferdig med sånne våkenetter. Flaks for Otto at han er så søt

1 kommentar:

  1. Vi har også en lånehund nå. Jeg tror at min mann måtte gjøre det samme som deg i hele natt.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails