Trymskvida

Sønnen er ikke kjempegod på å oppdatere meg på hva som skjer på skolen. Tydeligvis

I dag på foreldremøte får jeg - blant mye annet - vite at de er i gang med Trymskvadet

De går i femte klasse

Nå har jeg lest meg opp på Edda-diktet, som jeg jo absolutt burde kjenne godt fra før. Jeg har også fått en kort muntlig innføring i det hele, av nevnte sønn

Det viser seg at han kan gjenfortelle ganske greit det de har lært foregående uke. Men at han må presses til å fortelle, er jo ganske tydelig

Han skal være tuss. Det har han ikke så lyst til. Han skulle først være Heimdall. Heldigvis blir ikke det noe av. Med den sceneskrekken sønnen har, er det sikkert greit å være en del av et kor, ikke en sjefsæse med egne replikker

Sønnen selv mener det beste hadde vært å være en del av publikum i salen

Jeg, som aldri hadde ytret et ord i større forsamlinger før jeg begynte i jobben jeg har nå, må liksom være veldig pedagogisk og trå støttende til her da. Jeg skulle ønske jeg hadde vært tøffere da jeg var liten. At jeg hadde hatt mot til å stå på en scene og snakke. Derfor kjører jeg på med: Det er bra å delta. Det er fint å lære seg å være utenfor komfortsonen. Det vil du måtte være i all fremtid

Inni meg tenker jeg: Det blir veldig mye enklere med nestemann. Han vil nok helt på eget initiativ velge å være Trym. Eller Tor. Eller Heimdall

Jeg syns ikke barn skal tvinges til å gjøre ting som gir dem traumer. Samtidig må de lære at det faktisk er ting i livet man må gjøre selv om det ikke er førstevalget. Man kan ikke alltid velge å være publikum. Man må hoppe i det og gjøre ting som er langt utenfor komfortsonen. Jo tidligere man lærer det, desto enklere får man det som voksen

Nå gleder jeg meg til sommeravslutningen for femte klasse. For er det noe som gjør min snart-elleveåring forlegen, er det kyssing og slikt. Dette kan bli ganske underholdende, når de må sitere slikt som: "Han lettet på linet, lysten på kyss..."


Uavhengig av om han er tøff æse, fryktinngytende jotun eller sjenert tuss. Mamma sitter uansett på plass i salen og ser på, stolt og med tårer i øynene

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?