torsdag 25. september 2014

Min sønn pragmatikeren

Sønnen: - I tysken i dag skulle vi tegne det vi ville tatt med oss til en øde øy. En kompis valgte tusen pakker med fiskepinner. Jeg tegnet en fiskestang

Jeg: - Ja, det var jo ganske lurt da!

Sønnen: - Det lureste ville jo egentlig være å ta med en båt

Jeg regner med han kommer til å klare seg greit her i livet


mandag 22. september 2014

Den drømmen da

Joda. Man har jo kanskje en drøm

Når dagene liksom bare går og går, i samme tralten fra dag til dag. Stå opp - sende unger hit og dit - komme seg på jobb - sitte der i ørten timer - hente unger - lage mat - sende unger i seng - sløve foran tv

Da har man en drøm om at noe skal skje. Noe som kan gi litt energi. Litt forandring i de velkjente hverdagsrutinene

Noe man er i stand til å gjennomføre da, selvsagt, uten å måtte ofre for mye. Penger og tid

Jeg drømmer ikke om å seile jorden rundt. Eller klatre i høye fjell. Eller være hjemmeværende supermamma med rosa forkle og ferske boller hver ettermiddag, og fiskegrateng fra bunnen og unger som liker alt jeg serverer og er gode venner fra morgen til kveld

Jeg drømmer om å bare gjøre noe litt annerledes. Noe som lar seg gjennomføre. Ha muligheten til å sy litt mer, og kanskje se mine egne produkter  hengende i et butikkvindu, for eksempel

Og når den drømmen plutselig blir oppfylt. Det er da jeg må klype meg i armen og sjekke om jeg bare drømmer. Eller om det faktisk skjer

Og jeg får vondt i armen av all klypingen, for det skjer jo. Det er sant. Jeg er inne. På Skaperverket på Grünerløkka


For noen betyr det kanskje ikke så mye, men for meg betyr det masse. Jeg er stolt. Og ydmyk. Det er jo så mange flinke symennesker der ute. Og likevel får jeg være med i fellesskapet. Lille jeg

Og litt travelt blir det jo. Men det skal vi nok klare. For det tapper meg ikke, det gir meg energi

Vi ses vel på Skaperverket da, dere? I Markveien. Faktisk allerede neste uke

søndag 21. september 2014

Oups

Og i dette øyeblikk går det opp for meg at jeg ligger an til å bli hun der litt snåle, som viser frem uglesamlingen med 823 forskjellige varianter i Allers


fredag 12. september 2014

Disse ønskebarna

I går kveld gråt jeg meg gjennom en episode av Ønskebarn, på TVNorge. Selv om jeg aldri har hatt problemer med å bli gravid, snarere tvert imot, må man vel nesten si, er det ikke vanskelig å bli revet med av alle følelsene de viser i serien. Ære være alle de som stiller opp, de byr på seg selv

Jeg ønsker meg barn, og får et barn, og tenker aldri mer. Det holder med han her! Så blir jeg gravid igjen, for det blir jo jeg, og selv om han ikke var helt planlagt, er han hjertelig velkommen

Nå har jeg disse to. Som er mine store fine gutter. De beste i verden. De er mine ønskebarn

Som til tider gjør meg gal. De sliter meg ut, de krangler og egler, terger hverandre så tårene spruter og mamma får vondt i både hodet og hjertet. De er egenrådige og sta, og til tider ganske umulige

Som kan være mammas beste gutt, kosete og hyggelig. Som kan være greie med hverandre, hjelpe hverandre og lære av hverandre

Som i dag

- Storebror, kan du lære meg å spille sjakk?

- Ja. Selvfølgelig kan jeg det


Og dermed sitter en stor gutt på ti og forklarer til en liten gutt på fem hva en springer og en konge kan gjøre, hvem som går hvilken vei og når man kan slå ut den ene med den andre. Nøye og ordentlig, og mer tålmodig enn jeg noen gang kunne forestille meg. Riktignok blir det surmuling da storebror vinner partiet, men så viser det seg at lillebror vant første runde, så da tenker jeg det går bra

Det er helt nydelig. Et øyeblikk jeg lagrer for å hente frem ved senere anledninger, når jeg glemmer hvor idyllisk det kan være

Kjenner jeg gutta rett, må jeg vel ikke vente så lenge på det øyeblikket

torsdag 11. september 2014

Det multikulturelle møtet

I 1997 var jeg på et julebord på jobben. Der møtte jeg en høy, kjekk mann. Jeg sleit litt med å forstå hva han sa til å begynne med, men jeg tenkte at det kanskje ville gå seg til etter hvert, hvis jeg bare anstrengte meg litt. Man må jo tross alt se mulighetene, ikke hindrene

Jeg: utadvent og meget pratsom. Han: sindig, stille og rolig. Men når han sa noe, var det både smart og morsomt

På tross av disse kulturelle og språklige utfordringene, er vi i dag gift på niende året, vi har to barn og rekkehus. Han har tilpasset seg den østnorske levemåten, og er nå nærmest uten spor av sørlandsdialekt

Det er bare litt skarring som henger igjen

(Dette som et svar til NDLs vanvittige twittersak i dag)

onsdag 10. september 2014

Om hyller og vin og slikt

- Voffår er det så rotete her 'a?

Spør minstens kompis


Minsten er ganske fornøyd og forklarer at vi akkurat har fått en ny hylle, så det er isopor som den var pakket inn i, over hele gangen. Og i bilen, men det ser jo ikke kompisen


Mamma må vente et par dager med å glede seg over den nye hylla. For riktignok bestilte jeg den på mandag. Og riktignok kommer den allerede på onsdag. Men mannen er borte og jeg må hente den på posten selv. Og selv om jeg forstår hvor stort 90*90 cm er, sånn i utgangspunktet, og selv om vi har liten bil men ikke så liten bil, så trodde jeg det skulle gå greit å få med den jævla hylla fra posten og hjem

Så en annen dag, når jeg igjen er i vater, skal jeg støvsuge bilen for isopor. Eller det vil si, jeg skal kjøre bilen til noen som kan støvsuge den for meg. For det er sannelig ikke lett å få med en pakke i papp, ca 1*1 meter, inn i en Peugeot, med to barn. Vi drar hylla, etter mye om og men, ut av pappemballasjen. På parkeringen på senteret. Så det ligger nok en del isopor der også, må jeg beklageligvis medgi. Så får jeg så vidt det er klemt hylla inn i baksetet, minsten inn ved siden av og eldstemann foran. Heldigvis er det bare tohundre meter å kjøre. Heldigvis på så mange plan. For den høyre linsa er blitt helt tåkete, og jeg har derfor 50 % nedsatt syn, i tillegg til  to usikra barn og en dyr og kjempestor hylle fra Bloomingville i den lille bilen. Sol er det også, så jeg blir blendet av den, på det øyet jeg fortsatt ser med, rett etter rundkjøringen

Jeg gleder meg til mannen kommer hjem. Av naturlige årsaker, og for å få denne hylla opp på veggen. For den skal jeg sitte og se på hver eneste dag, og den skal aldri flyttes noe sted

Og så gleder jeg meg til de to Fatboy sittesekkene jeg har bestilt kommer i posten. Jeg regner med at de heller ikke får plass i postkassa, så de skal mannen få lov til å hente. Han må antakeligvis kjøre to ganger

Og på toppen av det hele har jeg ikke en dråpe rødvin i huset

mandag 8. september 2014

Påkjøringsfeltet

I dag begynner køen til E6 utenfor min garasje. Det er ganske langt, kanskje nesten tusen meter

Da jeg endelig, langt om lenge, kommer meg til E6 forstår jeg hvorfor

Påkjøringsfeltet

Det er et felt man kan bruke for å kjøre smidig inn mellom de andre bilene, som allerede er ute på E6. Det er lov å utnytte dette feltet, det er ca hundre meter langt og er laget slik at man kan flette inn i enden

Det er jo ikke noe rart det blir lang kø, når alle som skal kjøre inn på hovedveien stopper i begynnelsen av påkjøringsfeltet. Og blir stående der

Jeg kjører forbi flere biler, som står og stanger, de blir sikkert sure på meg, men jeg tror faktisk det er jeg som gjør det rette. Utnytter hele feltet og får til litt mer smidig kjøring. For jeg trenger ikke stå og vente, jeg smetter rett inn mellom to biler

Så la oss alle si det sammen: Påkjøringsfeltet

Bruk det!

tirsdag 2. september 2014

Posten

For andre gang i år får jeg en faktura fra Posten, med straffegebyr fordi jeg har betalt for lite porto på pakker jeg har sendt

For andre gang sender jeg en sur klage, siden det faktisk ikke er min skyld at Posten har satt bort sine tjenester til folk som egentlig driver med helt andre ting enn post, og som sikkert er gode på melk, brød og vaskepulver, men ikke fullt så gode på porto, pakker og frimerker

Når Posten velger å sette bort sine egne oppgaver til andre, bør de i det minste sørge for god nok opplæring. Å sette på nok frimerker på en pakke skal til og med jeg klare etter litt veiledning. Jeg ser på bildene som er tatt av min pakke, at det står 35 kroner på pakken. Han bak skranken har satt på frimerke for 15 kroner

Jeg vet at jeg har betalt 35 kroner for den pakken. Fordi jeg faktisk trodde jeg skulle betale mer. Det er også noe - hver gang jeg sender en pakke, har den forskjellig portotakst. Selv om det er samme innhold. Jeg tror ikke de på Ica, eller Rimi, er helt oppdatert på portotakster. Eventuelt så sliter de like mye som meg med å forstå hvilken takst de skal putte min pakke inn i. For det er ikke lett. Er det pakke? Er det brev? Er den stor eller er den liten? Går den i en postkasse, er den over eller under 2 cm bred? Det er et virrvarr av valg

Så jeg forstår jo at de kan slite litt

Derfor tenker jeg at de som jobber i Posten kanskje burde fortsette å ha den oppgaven. Ikke de som jobber i Ica. De skal holde melken kald og brødet ferskt. Det er de gode på

Og forøvrig: Jeg har skrevet min adresse på baksiden av pakken. Hva med å heller sende den i retur, og gi meg en sjanse på å rette opp i feilen, og la vær å sende meg en faktura på 81 kroner. Det må da koste mer enn det smaker å sende meg en dum faktura?

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails