onsdag 12. juni 2013

Beth og jeg

Det var en gang for lenge lenge siden, da verden var ung og jeg nettopp hadde møtt mannen i mitt liv. Vår første skikkelige date. På Rockefeller. For i motsetning til det mange tror, så gikk vi hvert til vårt etter julebordet den gangen i 1997

To venninner blir leid inn som anstand på den første daten, i januar 1998. På Portishead-konsert. En venninne tilbyr å søle kebab på annen venninne om vi ikke lenger ønsker anstand. Men det går greit. Vi kommer oss gjennom både konsert og vennskap uten kebab

Jeg er gift med en mann som er litt over gjennomsnittet opptatt av musikk. Selv er han helt tonedøv og ingen utøver, men han er lidenskapelig tilhører. Jeg liker musikk, men ikke på samme måten. Vår musikksmak er som to sirkler. Den overlapper på et bittelite felt. Og i det feltet finnes blant annet Portishead

Etter den første konserten er det blitt femten år og utallige konserter med mannen. Fire av disse (konsertene, ikke år) med Beth. Med og uten Portishead. Og i dag er vi der igjen


Jeg elsker Portishead. Ikke fordi det er så livlig og dansbart og verbalt underholdende. Heller ikke på grunn av det sprudlende sceneshowet. Der Beth varierer med å 1) stå og tviholde seg til mikrofonstativet med begge hender, 2) stå og tviholde seg til mikrofonstativet med en hånd, halvveis vendt bort fra publikum, og 3) stå med ryggen mot publikum

Jeg elsker Portishead, for melankolien og sårbarheten og musikken og dama og jeg vet egentlig ikke. Denne gangen husker hun også alle tekstene. Selv om lyden ikke er på sitt beste hele konserten gjennom, er det en god opplevelse

Og overraskende nok avsluttes den med at Beth Gibbons går ned og klemmer publikum på første rad.

Dagens konsert avsluttes med denne, som nå absolutt er en ny favoritt hos meg



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails