Lørdag

Mamma. Mamma. Mamma. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma. Hvorfor er det snø i dag? Mamma. Pappa - pappa - pappa? Jeg er sulten, jeg må tisse. Hvor er Moi? Justin Smustin (hvor kommer det fra, liksom?). Mamma. Mamma. Mamma. Se på den bilen! Den har bokstaven min, mamma, så du det på den bilen - den hadde bokstaven min. Og firetallet mitt! Mamma. Det snør! Se, en buss. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma, hvorfor har vi sånn pels over øynene. Hva heter det? Heter det øyenbryn ja. Hva heter det andre da? På øynene? Øyevipper? Åja. Mamma. Mamma?! Se nå kjører vi inn i tunnelen. Nå er vi ute igjen. Mamma, se. Det var bare en bro. Lat som du sover nå! Lukk øynene helt, så banker jeg litt her. Hei kaptein! Styr skuta! De spiller musikk! Jeg er sulten! Jeg er tørst! Har vi bart? Vi må ha bart! Kan vi kjøpe bart? Mamma, mamma, mamma...

Og sånn går det i ett hele formiddagen. Det blir en liten pause akkurat da vi spiser bolle, for da må han tygge. Moi er med, men om henne kommer det et eget innlegg senere.


Så er det i gang igjen, en halvtimes tid, mens vi går fra Paleet til Chat noir. Det er for så vidt greit, for da hører jeg ikke alt han sier, siden vi går ute, og det er snø og trafikk og folk og jeg er dobbelt så høy og lyden bærer dårlig opp til meg. Det holder å si ja og ha. Så kommer vi til Chat noir, og da sitter han stille. Målløs. For der er heltene Langemann, Benjamin, Pelle og Pysa, selveste Kaptein Sabeltann. I et forrykende show, som er overraskende mye bedre enn fryktet. Han synger og klapper. Mamma synger og klapper.


Og Langemann er jo utrolig kjekk da!

Kommentarer

  1. Noen ganger lurer man på om de små trenger å puste, sånn som smella går.

    Langemann som i Håvard Bakke? Mmmm

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?