London - here I come!

I august bestiller jeg tur i høstferien, for eldstemann, mormor og meg. Vi begynner umiddelbart å glede oss til oktober. Det er sjelden vi faktisk reiser på høstferie, så dette blir jo spennende.

I september får jeg studieplass på høyskolen, og blir student. Og får et problem (eller hva jeg skal kalle det) da jeg ser at en samling tilfeldigvis er planlagt midt i høstferien, og at jeg ikke får kommet meg på de forelesningene. Som sikkert er veldig viktige og spennende. For jeg er jo tross alt et pliktoppfyllende menneske. Jeg møter opp på det meste. Jeg forsøker å minne dem på at vi faktisk har et liv utenom studiene, og at for voksne mennesker med barn kan det være en strek i regningen med tre undervisningsdager midt i høstferien.

Siden høyskolen ikke følger høstferien, bryr de seg ikke nevneverdig om det. Det beste er om jeg deltar, men jeg mister ikke studieplassen. Det er jo bra, i det minste.

I oktober er jeg på den første av tre forelesningsdager i den etter hvert så berømmelige høstferien. Og tenker før samlingen: Jeg rekker jo litt av den andre dagen også, før flytoget tar sønnen, mormoren og meg til flyplassen.

Etter den første dagen av samlingen tenker jeg heller motsatt. Hvor fort kan jeg få kommet meg med det flytoget? Mer misbruk av min tid har jeg vel sjelden vært med på. Jeg har ikke lenger lyst til å være pliktoppfyllende og flink. Jeg bestemmer meg ti minutter inn i høytlesningen at jeg skal skulke resten av uken. Med fullt overlegg.

Det er ikke meningen å virke kritisk og negativ altså.

Eller jo, det er egentlig meningen. For disse forelesningene, der det er høytlesning av foreleser i tre kvarter, fulgt opp av pensum oppsummert av medstudenter, det er jeg negativ til.

Skikkelig negativ.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?