Dragemamma

Når jeg ergrer meg over bagateller; blir sliten av støvler i gangen, altfor mye klær på badet og et uendelig mas om eple og ost og boller og biola rett før middag, tar jeg meg sammen og tenker at livet er skjørt. Andre har det verre. Noen mister et barn. Og biola og sko blir småting.

Alt er fortsatt grusomt, to dager etter. Bildene ruller fortsatt kontinuerlig over tv-skjermen. Det kommer stadig nye fakta på bordet, og det blir ikke lettere å forstå, slik jeg hadde håpet. Med alt vi får vite, blir det egentlig bare verre og verre. Det er så grusomt at jeg ikke kan finne ord. Jeg er mor, og tenker på alle de som har mistet barna sine. Men hva med moren til gjerningsmannen? Hva føler en mor, som har et slikt monster til sønn? En mor ønsker høflige og greie barn, barn som sitter pent ved bordet og sier takk for maten, får en god utdannelse og ter seg blant folk. Og så skjer noe slikt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hva moren må tenke. Det er for absurd, rett og slett. Grotesk og virkelighetsfjernt. Stakkars mor. Mine greier blir til ingenting i forhold. Jeg fikk ikke gave på bursdagen min, for da var jeg i utlandet. Jeg er lei regnet. Jeg er lei Sabeltann, som går i loop her hjemme, både på tv og på cd. Det er rotete inne. Håret er flatt og magen bulket...

Hvordan forklarer man en seksåring hva som har skjedd i Oslo og på Utøya? Barn får med seg mer enn man tror, og trenger informasjon. Men ikke all informasjon, ikke alle detaljer. Jeg forstår det ikke selv, og sliter derfor litt. Men jeg har forsøkt, det nytter ikke å holde dette unna sønnen, så jeg har hoppet i det og forklart. At det er en veldig slem mann som har laget en stor bombe og som har skutt mange mennesker. Flere detaljer trenger han ikke. Han forstår, men forstår ikke. Han snakker om det, er på sin måte opptatt av hendelsen, men mangler evnen til å fatte omfanget. Og det er sikkert greit. Jeg lar ham holde på med sine sysler, selv om jeg inni meg tenker det er upassende. Små barn trenger ikke utsettes for dette, ikke her i Norge, hvor det er trygt og rolig, frihet og fred. Minsten får heldigvis ikke med seg noe av dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre Jeg føler at en del ting nå blir så ubetydelige, men jeg har samtidig to små barn her, som er helt uskyld...