Hest er best

Hver tirsdag drar vi til Østensjøvannet for å ri. Mamma har bestemt at sunne fritidsaktiviteter som hest er tingen. Mamma har nemlig ikke særlig lyst til å være i loppemarkedkomiteen i korpset, stå på sidelinjen og heie på halvdårlige fotballspillere på cup hver lørdag eller være hallvakt under håndballcupen hver søndag. Så vi rir.

Hesten er ikke en hest, men en liten islandsponni, Fjøllvi. Han er ikke særlig glad i voksne ryttere, men med barn er han en tålmodig liten fyr. Og han er god og bred over ryggen, har masse tykk pels når som det er vinter (heter det egentlig pels på hest?) og er varm og fin å sitte på for små gutter.

Vi trasker ivei rundt vannet, sønnen oppå og mamma i tau foran. Eller etter. Sønnen har lyst til å galloppere i full fart så mamma kan henge etter, rett ut i luften som på tegnefilm. Det er jo litt rørende at han tror mamma er så liten og lett at det er mulig.

I går gikk vi faktisk rundt hele vannet. Det var bratt og langt, og det blåste friskt, men så god samvittighet jeg fikk etterpå, det er skikkelig god trim for mamma det her.

Sønnen er ikke redd. Han har aldri opplevd en slem hest før, og går rundt blant dem som om han aldri skulle gjort noe annet. Gir dem høy og gulrøtter og stryker dem forsiktig over mulen. Og jeg kjenner at det kommer tilbake, alt jeg en gang kunne. Nå kan jeg slenge om meg med begreper som grime, sal, tølt, halvparader og volter.

Sønnen spør og graver om hvordan det var da mamma var liten (det var vel i gamledager det), hva het hesten, falt jeg av noen gang, gallopperte jeg fort? Og jeg kommer på alle timene i stallen, alle navnene jeg ikke har tenkt på siden 1988.

Blakkur. Prikken. Beauty. Ramona. Conny. De var mange og de var fine, og jeg bodde jo nærmest i stallen. Jeg var medlem i Pennyklubben og forleste meg på alle de masseproduserte historiene de ga ut. Jeg drømte om min egen hest, den skulle hete St. Ethan, det var det fineste hestenavnet jeg kunne tenke meg.

Nå er det sønnen og jeg som skal ha opplevelsene sammen. Han har ikke lyst når vi er hjemme, men med det samme vi kommer til hesten er han så glad og fornøyd. Han sitter så stolt oppå hesten og smiler fra øre til øre. 

Vi merker fra uke til uke at det går mot vår, det er lysere hver gang, og vi kan se både hvor vi går og all bæsjen vi må plukke opp, uten lommelykt. Det er med blandede følelser sønnen henter møkkagreipet. Det er både ekkelt og litt spennende. Mens mamma forklarer tålmodig at det hører til hestestellet.

Mosjon og kvalitetstid med sønnen - to fluer i en smekk! Hest er best!

Kommentarer

  1. Siri9. mars 2011 kl. 10:40

    Så herlig å lese om! Det er kvalitetstid. Nå kom jeg også på en masse hestenavn og episoder og gode opplevelser og spark og fall og bøkene om Britta og Silver... *mimre*

    SvarSlett
  2. Anette {foreldremanualen}10. mars 2011 kl. 20:56

    Godt skildret! :-)

    SvarSlett
  3. Lin K11. mars 2011 kl. 00:01

    Hmm, ja at hest er best er det ingen tvil om her i gården heller - men at det ikke medfører mange timer i haller i helgene, og diverse dugnadsvakter, det kjenner jeg meg ikke igjen i ;) Det er mang en kald vinterdag i en iskald ridehall, med neglesprett og fem lag tøy, at jeg har ønsket jeg satt i en god og varm håndballhall i stedet. Og stiller man med videokamera og fotoapparat på trening og stevner, blir lista fort lang over alle som gjerne vil bli festet til filmen. Og da må man jo produsere DVD-plater med filmene etterpå også...

    På den annen side: At ungene får oppleve den fantastiske mestringsfølelsen som samspillet med hesten gir, at de får oppleve ansvarsfølelesen som alt arbeidet med hestene gir, at de kan oppleve læringsfølelsen av å studere treningstimene og konkurransene på skjermen etterpå - det er det jaggu verdt å fryse litt for!

    Håper dere får mange fine stunder sammen med hestene, helst uten en vannrett flyvende mamma kanskje ;)

    Linnette :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Det snør i Oslo. I tilfelle du ikke har fått det med deg. Det snør helt vilt, det er kaos og ufremkommelig og jeg har vært ganske lei et par dager. Samtidig tenker jeg at vi alle må ha litt tålmodighet. Jeg har i dag sittet på en buss. Som kom, til tross for at Ruter-appen kunne informere om at det sannsynligvis ikke ville skje med det første. Antakeligvis var denne bussen en time forsinket Uansett, jeg satte meg på bussen og sendte melding hjem: På vei, det går en buss! Hurra! Helt til Lambertseterveien. Den bakken opp der, den er jammen ikke god i snøvær. Og leddbusser i Oslo er visst ikke ment å brukes om vinteren, har jeg forstått. Nå har jeg sett et og annet kommentarfelt, hvor de som vanligvis kommenterer på alt, selvsagt har noe å komme med i denne situasjonen også. Som at "sjåførene hos Ruter (eller Norgesbuss da, som de vel kjører for) går i sandaler og derfor ikke kan kjøre på vinterføre" .  Til deg i disse kommentarfeltene vil jeg oppklare et par ting: Jeg forstår
Les mer

Høstutstillingen neste?

Bilde
Minsten har til tider veldig mye rart for seg. Ikke alt er så lett å forstå, for uinnvidde Blant annet er han hver eneste dag nå travelt opptatt med en stubbe i hagen. Her har vi huset fullt av leker, som er totalt uinteressante. En stubbe, en hammer og en skrutrekker, så er han fornøyd. Og han kan holde på lenge. Virkelig lenge Kunstneren med stubben sin Forrige dagen måtte han dessuten lage en greie i stua. - Kan jeg ta noen puter fra sofaen? Og kan du legge dette teppet som en firkant? "Installasjon på stuegulv" Så går han mumlende til og fra en stund, blant annet med utsagn som  - Så trenger jeg en kjekseske! og - To duploting! Resultatet er for meg relativt uforståelig, men for ham veldig viktig Abstrakt kunst. Inspirert av klovnene til Marianne Aulie? Litt som kunsten på Høstutstillingen Så får han nok arbeidsro i hagen, med stubben sin, er det godt mulig han stiller ut på Kunstnernes hus neste høst
Les mer

Kjære Trude Mostue

Du føler at staten ikke skal kunne bestemme hva barna dine skal ha på maten. Jeg føler at du ikke kan bestemme at jeg skal være hjemme med mine barn i årevis, og attpåtil amme dem til de kan be om noe annet selv. Det er mine pupper, og jeg bestemmer selv over dem. I første avsnitt presenterer supermamma Trude å si at hun ikke klarer å snakke og kose med babyen samtidig . Og at hun egentlig er en mann . Fordi hun tenker løsningsorientert . Det kan ikke damer, det da? I siste avsnitt mener hun at kvinner skal være hjemme og amme i årevis. Er hun en mann eller en dame? Nå må hun bestemme seg. Menn kan ikke ta seg av sine egne barn da? Er det bare fordi de ikke har pupper? Hva med alle mødre som ikke får til ammingen? Som allerede er tutet ørene fulle fra Gro Nylander - og så kommer en dyrlege på toppen av det hele og kjører samme leksa om igjen. Herlig. Gi mødre dårlig samvittighet og sammenbrudd! Jeg blir umåtelig provosert på mine egne vegne. Og så på alle pappaers vegne. Som li
Les mer