Fotballgutter

Ligger det i genene at gutter skal bli opptatt av fotball når de kommer i en viss alder? Jeg har riktignok en mann med moderat interesse for den norske tippeligaen og landslagskamper som kan føre til et sluttspill av noe slag, men det er ingen voldsom sportsfanatisme å spore i huset her.

Nå er eldstemann blitt så stor at barnetv er barnslig, og "det ser jeg ikke på lenger". Kanskje til nød for å få lørdagsgodteri.

Lørdag kveld oppdager han at det er kamp på tv, Brann mot Tromsø. Da velger han det fremfor Barnas supershow. Han heier voldsomt på Brann, kanskje mest fordi de allerede leder 3-0. Han slenger om seg med begreper som straffe, gult kort, hjørnespark og frispark. Han mener det er kult at en brannspiller sklitakler en tromsøspiller, og jeg som ikke en gang visste at han har hørt om sklitaklinger.

Mannen blir helt varm om hjertet, og legger seg til i sofaen sammen med sønnen. De heier på Brann, selv om det egentlig er helt feil lag. De konkluderer med at det er koselig å heie på et lag som vinner, for en gangs skyld. Sønnen konstaterer at Tromsø spiller angrep, og Brann har de svarte og røde draktene.

Det er søtt og morsomt å høre på, han har jo ikke peiling, stakkars. Men entusiasmen er der, og han heier med hele seg. Han heier på laget som gjør det best, han heier på Start når pappa insisterer på det. Han heier på iBrasil (er det et Apple-lag?) og Barcelona, og han drømmer om at Start skal møte iBrasil, aller helst på Sør arena en gang vi er hos farmor.

Nå ønsker han å begynne på fotball selv, for en kompis på skolen har trent ham i friminuttene, og han er visstnok skikkelig god på dribling, scoring og frispark. Sikkert også på sklitaklinger.

Jeg gleder meg bare til mannen skal forklare offsidereglene og obstruksjon.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?