Søndager

For en flott dag, sol og varmt og blide barn, minsten nesten helt frisk - i alle fall feberfri - og på tur til sivilisasjonen. I gamle dager gikk vi søndagstur på Grünerløkka nesten hver helg, nå stiller det i kategorien Meget spesielle hendelser.

Planen i dag var boller og kaffe, men da vi endelig kom oss av gårde var det igrunn middagstid og like greit å spise ute. Fordelen er at jeg slipper å lage noe hjemme. Ulempen er å ha med to barn ut og spise. Det er til tider slitsomt, og jeg lurer veldig på hva andre foreldre gjør med barna på kafé - gir dem valium? Alle andre har barn som sitter pent, holder fred og spiser maten sin. Våre barn maser og klager, vil ikke sitte stille og klatrer derfor opp og står på toppen av barnestolen, skal drikke selv av altfor høye glass med altfor mye i, må på do, drikker altfor fort, må på do igjen, og skal absolutt spise selv med altfor stort bestikk, hvis maten i det hele tatt faller i smak.

På en skala fra en til ti (der ti er best) går spisingen i dag utrolig bra og ender vel sånn omtrent på åtte. Minsten knuser ikke noe, eldstemann liker faktisk de stekte nudlene og må bare to ganger på do. Ingen reiser seg og går fordi det er forstyrrende å sitte i nærheten av oss, og selv om jeg ikke får i meg alt på asjetten, er måltidet faktisk ganske nært opptil en suksess. Da minsten spytter ut maten vet vi at det er på tide å pakke sakene, så vi betaler og går.

Han lille har bestemt seg for at å sitte i vogn er for pyser, det er mye bedre å trille selv. Når man er nitti cm høy har man liksom ikke verdens beste oversikt bak vognen, men mamma eller pappa får absolutt ikke lov å hjelpe til. Det tar sin tid å komme opp til lekeplassen, og i mellomtiden må eldstemann på do igjen. Men til slutt får vi da kjøpt en is og sitter litt i solen i en park på Løkka. Det er lenge siden sist, det! Og deilig er det. Helt til vi skal dra. Det er ikke minsten helt klar for, og han blir så rasende som bare sånne småtasser kan bli.

Det er en litt varm og irritert mamma som til slutt kjører hjemover (mannen har vært så lur å bestille øl til middagen, før mamma rakk å reagere). Minsten hyler som en stukken gris, og det hjelper ikke på sjåførens tålmodighet at mannen foran oss i et lyskryss bestemmer seg for å bli stående over et grønt lys, bare på pur faenskap. Det er bare så vidt jeg klarer å la vær å ligge på hornet og vise den berømmelige fingeren. I neste rundkjøring kommer en stor bil rett ut i veien foran oss, selv om alle vet at den som allerede er i rundkjøringen har forkjørsrett. Og ute på E6 ligger det en oldefar på søndagstur i femti. Om ikke de innfører maksimumsaldersgrense for førerkort burde de kanskje snart vurdere minimumsgrense på førerhøyde. Han sitter jo der og aner vel konturene av en vei gjennom rattet, ikke så rart det bare går i femti. Og ved siden av ham sitter en oldemor. Jeg vet ikke hva som er verre - hylende barn i baksetet eller hysterisk kvinnemenneske i passasjersetet.

Utrolig nok kommer vi oss hjem uten ulykker, og siden mannen kjenner meg, går han sporenstreks og legger en Chablis til kjøling.