Dragemamma

Det er en stund siden sist, men jeg har fått sånne utmerkelser tidligere også. De går rundt som gode, gamle kjedebrev. Bortsett fra at jeg ikke lenger må sende sokker eller tyggispakker eller hva det måtte være, til avsender og de åtte neste på listen. Nå holder det å utlevere meg selv. Og det er jo ikke noe problem, føler jeg Men det er jo hyggelig da, særlig å oppdage at nye følgere liker mine tekster. Det finnes faktisk folk der ute som jeg ikke kjenner, som leser bloggen min. Disse utmerkelsene, som denne Liebster blog award, er ment å skulle skape blest rundt blogger, særlig de litt mindre. Så selv om jeg føler at min blogg er stor og flott med fantastiske tekster, forstår jeg jo at jeg ikke har så mange lesere som mange andre Denne utmerkelsen (jeg liker å bruke det norske ordet, jeg, fremfor award og sånn. Jeg forstår heller ikke helt denne Liebster award - man bør kanskje velge seg et språk, tysk eller engelsk? Derfor kjører jeg norsk) Altså, denne utmerkels...

Jeg følger mange bloggere, og noen av dem føler jeg egentlig at jeg kjenner Det forstår jeg da jeg våkner opp etter en drøm der jeg feirer jul sammen med gjengen i Casa Didriksen. Det er definitivt en hyggelig julefeiring. Jeg stiller underveis overhode ingen spørsmål ved hvorfor vi feirer sammen Jeg kjenner absolutt ikke Laila, som skriver bloggen. Vi bor på to forskjellige kanter av landet, og vi har aldri møttes. Kanskje blogging kan åpne for helt nye juletradisjoner? Hvem vet

Jeg har bikket 40.000 treff på bloggen min. Det må jeg si!   En del av dem er ikke helt reelle da, det er nok ikke alle fra Ukraina, Indonesia og USA som faktisk leser mine hverdagsbetraktninger.   Noen av dem leter etter lettkledde damer. Det er det lite av her. Noen ønsker vel å finne reklame. Eller få meg til å reklamere. Lite av det også.   I den store verden er ikke 40.000 så mye. Det er bloggere som har så mange lesere pr dag. Nå er ikke det et mål i seg selv for meg. Selv om drømmen er å bli oppdaget som den nye store skribenten da.   Men til dere som leser meg: tusen takk for besøket! Velkommen igjen!

Dette er innlegg nummer 300 på min blogg. I den anledning vil jeg oppsummere og hente frem igjen mine personlige favoritter blant tekstene. Noen er korte, noen er lange. Jeg ser på emnene mine. Å kategorisere blogger er ikke alltid like lett, men med 142 Barn og 130 Hverdag, er det vel ganske klart at jeg har en hverdagsblogg med fokus på barna mine. Jeg skriver for meg selv, fordi jeg liker det og fordi jeg må få ut det som surrer rundt i hodet. Da er det jo hyggelig at noen faktisk setter pris på det jeg skriver. Jeg håper dere også vil ta en tur ned memory lane - og se igjen mine favoritter. Har dere andre favoritter, gi meg gjerne et hint! Et av de første gode innleggene føler jeg er denne samtalen med sønnen . Jeg husker den fortsatt. Jeg liker denne . Særlig fordi jeg absolutt ikke føler meg som en supermamma. Langt ifra. Denne er en av topp-tre-favorittene , tror jeg. Nå så lang tid etter er det også litt morsomt at mannen glemte dressen da vi skull...

Mens jeg lever livets glade dager i det store utland, får jeg melding fra Petrus og Petrine om at jeg er en favoritt og har fått en utmerkelse. Det står: " Du er en av mine nye bloggfavoritter,  så jeg velger å gi deg en blogaward. Titt inn på siden min for å se hva det innebærer" Man skal linke min blogg til innlegget, du skal besvare 5 spør smål og gi awarden videre til 5 blogger som har færre enn 100 følgere." Da er det bare å sette igang da. Hvorfor jeg begynte å blogge? Fordi jeg har kronisk munndiaré, og hva er vel bedre enn å få utløp for det, på internett?! Hvilke blogger jeg følger? Det er mange, bare se i listen min til høyre på siden. Noen kjenner jeg, andre aner jeg ikke hvem er. Men jeg liker å lese, og det er mye bra og morsomt der ute. Jeg har selv to blogger, hvor den andre er en syblogg - der følger jeg en del sydamer. Min favorittfarge? Det vet jeg ikke. Men når jeg ser i klesskapet mitt, er det mye svart og grått der. Min favo...

For andre gang i min bloggkarriere er jeg utfordret til å skrive om meg selv - eller har fått en utmerkelse, som det visstnok kalles. Denne gangen er det Mia i myra som utfordrer meg, eller hedrer meg, eller hvordan en nå velger å se på det. Jeg velger å suge det til meg, siden jeg er en sucker for attention. Og svarer på ting om meg selv: Hvorfor jeg startet å blogge: Fordi jeg aldri klarer å holde munn. For en skravlebøtte som meg er det jo en drøm å blogge. I en blogg når jeg ut til enda flere! Og fordi jeg elsker å skrive. Og så tenker jeg at siden jeg liker å se andre ha det slitsomt, kanskje andre har det på samme måte. Kanskje andre også liker å lese at hverdagene ikke alltid er hvitt interiør, nye påskeliljer i vinduskarmen og Love i sinkbokstaver på veggen. Hvilke blogger jeg følger: Det er noen. Jeg ser at jeg er litt som alle andre, følger noen som har mange følgere. Av og til leser jeg fotballfruebloggen , fordi den er som en ulykke - jeg klarer ikke...

Jeg har nå faktisk skrevet hundre blogginnlegg. Små og store, alvorlige og morsomme. Gode og dårlige. Mest om barn, en del om hverdagen, litt om jobb og bittelitt om politikk og litt mer seriøse emner. Men det er ikke mye seriøst her. Og jeg vil ikke at det skal være det heller, jeg vil underholde. Det er nok av triste og alvorlige og seriøse saker andre steder. Derfor vil det ikke komme noe om Maria Amelie hos meg. Ikke noe om mullah Krekar. Ikke om ung jente som blogger om kreftsykdommen sin, men som kanskje ikke har kreft likevel. Ikke noe om sukker og karbohydrater. Det er ikke det at jeg ikke engasjerer meg i det. Jeg har meninger og holdninger, men jeg har ikke tenkt til å legge disse inn her. Her vil jeg være overfladisk og morsom. Noen pustepauser fra alt alvoret må man få lov å ha Jeg er blitt spurt om hvorfor jeg blogger. Hvorfor bruker du så mye tid på det, når du har små barn og det er masse annet du kan bruke tiden på? Ja, hvorfor? Fordi jeg har lyst til ...