Kjære Sanna

Jeg ser du har forsøkt å skrive en kronikk. Jeg har kjempet meg gjennom, og må si at jeg ser du gjør så godt du kan, men særlig bra var det vel ikke?

Du er ufin og ufølsom og ekstremt nedlatende. I norsk rikspresse. Gang på gang får du spalteplass, og gang på gang syns jeg du tråkker langt over streken. Denne gangen lenger enn tidligere.

For vet du, når jeg klapper for minsten som står der med fiolinen, alene på scenen, med åpne skolisser og Batman-genser, så klapper jeg ikke fordi han spiller Teleman sinfonia feilfritt og på nivå med en Arve Tellefsen eller en Eldbjørg Hemsing. Jeg klapper for innsatsen. For at han tør å stå der, foran alle disse menneskene. For at han skal få en selvtillit jeg manglet da jeg var på den alderen. Jeg klapper for mangfoldet, for at barn skal få leke, prøve, feile, utfordres, ha det gøy, kjenne mestring og spilleglede.

Ja, det kommer toner fra den fiolinen bare en mor kan elske. Og ja, det finnes mange som er flinkere enn ham. Men det er da helt uviktig. Han tør, han gjennomfører og han gjør meg uendelig rørt og stolt.

Jeg håper for dine barns skyld, at de har lærere som ser innsatsen og ikke bare skrivefeilene, for det er åpenbart disse du bryr deg om. Jeg håper at dine barn får gå ut fra skolen med et vitnemål de tør å være stolte av, uansett resultat.

Så Sanna, jeg ser kronikken din, og hvis du øver videre vil vi kanskje til jul forstå hva du ønsker å si?

Og du, forresten; det heter What you see is what you get

Kommentarer

  1. Jeg klapper også for innsatsen,alltid - men er enig i at en tilbakemelding må være slik at barnet ser essensen i den. Men, det til side, så lever jeg godt med skoleavslutninger, med sanger sunget av både de som treffer og bommer på tonen. Jeg heier på de som våger, og for min pode er slike avslutninger viktige. Han trener og forbereder seg, - og det står ikke alltid i stil til det han presterer. Men, han vokser på å gå ut på scenen med høye skuldre og sprette ned av den, fordi han opplevde at han fikk det til. Ja, til å heie frem barna, men også ja til å gi de oppriktige tilbakemeldinger om vi først skal gi de. Og da snakker jeg om både de som forteller hva barnet er god til og de som sier hva de må trene mer på. Men, jeg mener også vi kan velge, sak, tid og sted. På en skoleavslutning skal applausen frem, som på så mange andre steder ... For motivasjon og glede er viktig for å fremme vekst. :D Takk for innlegget. Det fikk meg til å lese kronikken, som jeg synes er svart hvitt..

    SvarSlett
  2. Jeg som utenlandsk mamma er helt enig med Sanna. Innsats er bra, men om norske lærere skulle balansere mellom ros og kritikk, øve mer med barna og motivere dem mer istedenfor å si så flinke dere er, så ville resultatet vært mye bedre. Barn kunne prestere mer om de ikke hørte så mye ros.Det gjør de i andre land. Jeg setter pris på resultat like mye som selve prestasjonen. Mange barn lar være å prøve enda bedre for de er jo flinke nok uansett hva de gjør. Og nei jeg vil ikke se/høre mitt barn vise fram det som ikke er bra nok og smile fordi barnet tør å vise fram. Men det er nok kulturforskjell.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Høstutstillingen neste?

Kjære Trude Mostue