søndag 24. juni 2018

Kjære Sanna

Jeg ser du har forsøkt å skrive en kronikk. Jeg har kjempet meg gjennom, og må si at jeg ser du gjør så godt du kan, men særlig bra var det vel ikke?

Du er ufin og ufølsom og ekstremt nedlatende. I norsk rikspresse. Gang på gang får du spalteplass, og gang på gang syns jeg du tråkker langt over streken. Denne gangen lenger enn tidligere.

For vet du, når jeg klapper for minsten som står der med fiolinen, alene på scenen, med åpne skolisser og Batman-genser, så klapper jeg ikke fordi han spiller Teleman sinfonia feilfritt og på nivå med en Arve Tellefsen eller en Eldbjørg Hemsing. Jeg klapper for innsatsen. For at han tør å stå der, foran alle disse menneskene. For at han skal få en selvtillit jeg manglet da jeg var på den alderen. Jeg klapper for mangfoldet, for at barn skal få leke, prøve, feile, utfordres, ha det gøy, kjenne mestring og spilleglede.

Ja, det kommer toner fra den fiolinen bare en mor kan elske. Og ja, det finnes mange som er flinkere enn ham. Men det er da helt uviktig. Han tør, han gjennomfører og han gjør meg uendelig rørt og stolt.

Jeg håper for dine barns skyld, at de har lærere som ser innsatsen og ikke bare skrivefeilene, for det er åpenbart disse du bryr deg om. Jeg håper at dine barn får gå ut fra skolen med et vitnemål de tør å være stolte av, uansett resultat.

Så Sanna, jeg ser kronikken din, og hvis du øver videre vil vi kanskje til jul forstå hva du ønsker å si?

Og du, forresten; det heter What you see is what you get

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails