søndag 30. november 2014

Julegleden

Hvordan skjedde dette, liksom? Jeg, som egentlig kunne avlyst hele julen, og som i allefall ikke pynter noe før kanskje 22. desember, har en liten julegris i huset

En som elsker å pynte. Som hver dag sjekker hvor lenge det er til vi kan begynne å brenne lyset som skal brennes hver dag i desember. Som står klar for å gå på loftet og hente julepynt før klokken ni en søndag morgen. Som gleder seg til pepperkakebaking og adventslys og insisterer på at vi må ha juletre. Helst fra og med i dag. Som henger opp pappas julekuler med Nightmare before christmas og er strålende lykkelig over at vi endelig får opp en stjerne i vinduet og krans på ytterdøren

Jeg vet ikke helt hvor denne gleden kommer fra. For selv har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagene uten å måtte tenke så mye på juletre, julelys, julemat og julekaker, julepynt og julegrøt og all slags julesaker

Det er mulig han er påvirket av Karsten og Petra. Siden vi var på kino i går og så den nye julefilmen. De ønsker jo å lage verdens aller, aller, aller, aller beste julestemning. Det er mulig det er nettopp det minsten driver med for tiden

Selv om jeg først av alt må komme meg gjennom julemarkedet 6. desember før jeg kan vie meg fullt og helt til pynt og kos, må jeg jo innrømme da, at det er litt koselig med stjerne, lys og juleblomster. 

Og nå må vi bake 48 pepperkakehjerter til advent, så da blir det jo julelukt også

fredag 21. november 2014

Høl i hue

Sønnen ringer. Helt hysterisk. Han har slått hull i hodet, og er hos en kompis, og mamma må komme umiddelbart

Det er bare det at mamma må først lukke biblioteket, ta banen hjem, hente bilen og finne ut hvor kompisen bor. Det er liksom ikke gjort på en-to-tre. Det tar sin tid. Selv om mamma slenger seg rundt. Ikke vet jeg om alt er lukket og låst på jobb

Men det kommer kanskje litt i annen rekke, når sønnen din er på hysteriets rand

Jeg finner ham. Og ser såret i hodet. Forstår jo umiddelbart at kinobursdagen til kompisen utgår, for sønnens del i alle fall. Og må brutalt forklare ham det. Dessverre vennen, fredagen vil ikke være fylt med burgere, popkorn og film på kino. Men vil heller bli tilbrakt på legevakten

Hysteriet bryter ut igjen. For han skal ikke ha sprøyter inn i hjernen. Og det er ingen som får nærme seg hodet hans med nål og tråd. Selv om jeg forsøker å forklare at sprøytene ikke går langt inn, og at legen har gjort dette tusen ganger tidligere, er det en relativt hysterisk unge som kjøres til legevakten

Der må han, gang på gang, forklare for den ene etter den andre, hva som har skjedd, at nei - jeg er ikke kvalm, og ja - jeg husker alt som skjedde

- Jeg koste med hunden, og så reiste jeg meg opp. Og der var det en trapp

Sykepleieren renser og fomler rundt inni såret. Som er en lang flenge som blør friskt. Mor er igrunn langt utenfor komfortsonen her, og da sykepleieren også spør: - Er trappen deres hvit? blir det nesten litt for mye for mor

Men trappen er hvit. Den er ikke vår, men det er jo bare en detalj. En del av trappen ligger nå inni såret. Dét er ekkelt, det

Sønnen er tapper og flink, og da det etter litt lett småprat viser seg at legen også har gått på Steinerskolen, forventer jeg nesten at de bryter ut i en liten eurytmioppvisning der på operasjonsbenken. De dropper eurytmien

Men de tre stingene sønnen har i hodet er skikkelig fine

søndag 9. november 2014

Om heltene i barnehagen

Minsten har fått seg en ny favoritt i barnehagen

Hver dag hører jeg om M:

- Mamma, i dag gjorde magiske M sånn...

- Mamma, vet du hva M sier når han leker med biler?

- Mamma, i dag tøyset M med meg

- Mamma, i dag hadde magiske M banan i matboksen

- Mamma, i dag var det M-show i barnehagen

- Mamma, vet du hvordan M danser?

Det er utrolig morsomt å høre om M

Tenk å være to år og få være helten til de store gutta på fem!

torsdag 6. november 2014

Om løk og sånn

Når de i barnehagen må vrenge hjernen for å komme på noe ikke bare positivt å si om minsten

Og det de kan komme på, er at minsten av og til plukker ut biter med løk fra varmmaten

Det kan jeg definitivt leve med

tirsdag 4. november 2014

Hæ?

I dag tidlig, riktignok før første kaffekopp, kommer følgende setning ut av min munn:

- Nå er det endelig norsk sofa

Jeg hører selv at jeg sier det. Jeg hører det er galt. Samtidig klarer jeg ikke helt å forstå hva som er galt. Setningen faller helt naturlig

Det jeg faktisk mener å si, er:

- Nå er endelig kaffen klar

søndag 2. november 2014

Angstlidelser

Da skoleåret starter i august, har vi to suverene foredragsholdere på plandagene. Den ene av dem, Jarle Eknes, snakker om temaer som kan få en hver ned i dypet, nemlig angst og depresjon. Man kan bli deprimert av mindre. Men han er ganske morsom og underholdende, og gjør tøffe temaer litt lettere fordøyelige

Altså, depresjon kan man jo alltids kjenne seg igjen i, men angst er liksom ikke det jeg går rundt og tenker på daglig. Bortsett fra at det under foredraget går opp for meg at jeg faktisk har en angstlidelse. En angstlidelse er når man er så redd for noe at det setter begrensninger i hverdagen

Nå er det ikke hver dag jeg blir utfordret i forhold til denne angstlidelsen, men jeg går for eksempel aldri i skogen mellom februar og november. Enda mindre overnatte i nevnte skog. Jeg vil aldri i livet reise på ferie til Australia. Og jeg ringer en gang på hos naboen og spør om hun kan sjekke under sengen min om det tilfeldigvis ligger en pyton der. I tredje etasje i en bygård på Grünerløkka

Jeg har altså en ekstraordinær slangefobi. Den er så alvorlig at jeg for eksempel kan begynne å hyperventilere på t-banen, ved tanken på at noen kan ha en slange i en bag. Helt uten noen som helst forankring i realiteter. Jeg sitter utenfor tropehuset i dyreparken hver sommer, og går ikke på do i nærheten av slangehuset. Jeg vil ikke for mitt bare liv finne på å gå inn på reptilparken med gutta. Og jeg stopper opp og får inngangspenger tilbake ved en mayaruin i Mexico, bare fordi det sitter et par iguaner ved inngangen. Iguaner i seg selv lærer jeg meg å tolerere på de to ukene, men da mannen med billettene sier: Det er mulig det er noen boaer i buskene, blir det virkelig behov for å puste i den der brune papirposen man ser på film

Som bibliotekar kan det skape problemer når jeg må katalogisere bøker om reptiler. Derfor har mitt bibliotek ikke noe sånt. Gutta får ikke ha lekeslanger. Jeg orker ikke se Jungelboken i tegnefilm, fordi Kah er så ekkel. Og jeg kvier meg for å fylle godteposen til minsten med godterislanger. Ikke fordi de laget av sukker og e-stoffer, men fordi de ser så virkelige ut

Grunnen til dette angstfylte innlegget akkurat nå, er at jeg har vært på Universeum i Gøteborg i dag. Det vil si, jeg har sett kafeen og butikken. Med hjertet i halsen og tårer i øynene. Jeg forstår ganske fort at venstre halvdel av bygget er helt utelukket for min del. Problemet er at man egentlig ser hele delen selv om man ikke går inn. Jeg sitter lenge og venter i første etasje, inntil det går opp for meg at den øgla på greina rett ved siden av meg beveger seg

Jeg blir beroliget av de søte jentene i kafeen: Ormarna kommer ju inte ut här. Jeg er jo klar over det da! Jeg er jo ikke dum. Det beroliger bare ikke noe særlig. Jeg får en dobbel latte, men blir ikke nevneverdig roligere av det. Jeg puster med magen, det hjelper heller ikke. Jeg forsøker å ikke tenke på hva som befinner seg på andre siden av det tynne glasset. Det hjelper ikke

Jeg puster ikke jevnt før vi er ved norskegrensen

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails