lørdag 25. oktober 2014

Mammas største skrekk

Jeg er så heldig at jeg er kommet med i et kollektiv på Løkka, Skaperverket. Her selger jeg det jeg syr, sammen med mange andre. Det er en veldig spennende butikk, og du bør definitivt ta deg en tur innom nå før jul - det bugner av morsomme julegaver der

Uansett, det var egentlig ikke bare sånne hyggelige ting jeg vil fortelle derfra i dag

I dag er det nemlig min tur til å være butikkdame. Det går på rundgang, og det er en fin avveksling fra min vanlige jobb. Jeg er ikke vant til så mye trafikk, merker jeg, for jeg er langt mer sliten etter en dag i butikken enn en dag på jobb

I dag er det utrolig mye folk innom. På Grünerløkka en lørdag med sol - det sier seg jo selv. En haug med folk, og masse hyggelige kommentarer

Plutselig blir det tomt i butikken, og jeg ser en treåring som står og ser på smykker. Jeg ser ingen voksne, men tenker først at de sikkert ser på det som står ute. De som ser på ting ute, går bare stille og rolig videre, og det går opp for meg at det ikke er noen foreldre som hører til den lille gutten. Han er like rolig, og svarer villig vekk på mine spørsmål, som blir stadig mer paniske. Han er like rolig. Han forstår rett og slett ikke at han er borte fra foreldrene sine

Etter ti minutter begynner jeg å bli meget urolig, jeg kommer ikke på der og da at jeg kan sjekke klærne hans for å se om de er merket med telefonnummer, men jeg lurer veldig på om jeg skal ringe politiet. Så syns jeg at jeg hører noen som roper et guttenavn, og spør noen av de andre som står utenfor butikken om de har lagt merke til paniske foreldre. Ingen har merket noe

Endelig ser jeg en mann, helt vill i blikket, som roper og løper. Jeg får kontakt, og vinker. Jeg spør gutten hva han heter, og det stemmer med hva mannen roper

Jeg er fortsatt stresset av det der. Jeg orker nesten ikke tenke på hvordan foreldrene har det. Det er mitt største mareritt i verden, å ikke vite hvor barna mine er

Heldigvis er den lille gutten rolig og uredd. Han forstår ikke hva som skjer, og vil vel heller ikke få noen særlige traumer av dette

Det han får ut av eventyret, er en ny leke han absolutt ikke ønsker seg. Siden mammaen vil kjøpe seg ut av den vonde følelsen

Hadde han vært veldig lur, hadde han fått med seg mammaen opp til Sprell og kjøpt seg en ny brannbil der

fredag 24. oktober 2014

Dagens religiøse innslag

- Mamma, der er det fest. Hva gjør alle de menneskene der?

- Jeg tror de skal bygge en moské der. Kanskje de feirer det på noe vis

- Hva er en moské?

- Det er liksom kirken til muslimer

- Hva er muslimer?

- Eshan er for eksempel muslim. De tror på Allah, det er deres Gud

- Å ja. Jeg tror på Gud. Han er over alt. Vi kjører på ham nå, liksom

- Ja. Ok

- Hvilken planet bor Allah på?

- Tja. Han er vel kanskje over alt, sånn som Gud

- Jeg tror Allah bor i verdensrommet. På en annen planet

Nemlig. Sikkert på naboplaneten til Gud. Hvem vet

God helg!

torsdag 23. oktober 2014

En historie fra virkeligheten

Fyr i peisen på første forsøk

To gutter som spiser middagen uten å klage

Ferske boller rett fra ovnen



Kakao med krem

Lutter idyll

Livet er en fest

Nå må jeg bare få publisert denne teksten mens den fortsatt har et snev av virkelighet over seg. Jeg hører det nærmer seg en liten uoverensstemmelse når det blir snakk om film til kakaoen

fredag 17. oktober 2014

Gutta

Jeg har to veldig forskjellige gutter

En liker ikke å skille seg ut. Vil klippe håret kort. Syns mamma ler for høyt og blir flau når jeg tuller for mye med kompisene

Og velger seg den enkle, grå jakken i butikken

Den andre er ikke helt sånn. Han syns det er gøy at mamma roper og hopper akkurat som ham, når vi møtes i barnehagen. Han vil ha tøys og tull og uhemmet dansing, og har bustete hår

Og velger seg den minst nøytrale jakken i universet

Den største lykken er å ha jobbemannjakke

fredag 10. oktober 2014

Til opplysning

En dame ringer til biblioteket mitt og sier, på både inn- og utpust:

- Ja hei du. Det er fru Svensen (eller noe sånt) her. Jeg ville bare fortelle at i dag fant jeg to bøker liggende slengt midt i veien her jeg bor. Sånn skikkelig bare kastet ut. Jeg ser at det er bøker for ungdomsskolen, og siden jeg selv har en sønn som går på ungdomsskolen, tenkte jeg det var noen som hadde mistet dem. Men så ser jeg jo at de hører til voksenopplæringen, og derfor ringer jeg altså deg nå. For det kommer sikkert en elev og sier han har mistet bøkene, men det er nok ikke helt sant altså. For de ligger virkelig kastet midt ut i veien og er ødelagt og sånn

Jeg får skutt inn noen ja og ha og ok og takk og sånn innimellom. Så setter hun igang med samme leksa en gang til

Til slutt får jeg da sagt en litt lenger setning selv også:

- Ja altså, takk for at du sier ifra. Jeg skulle jo gjerne hatt igjen disse bøkene da. Det aner meg hvem det kan være som har "mistet" dem. Du kunne ikke gått innom det lokale biblioteket da, og bare levert dem der, så kan jeg gå innom og plukke dem opp?

I andre enden blir det stor oppstandelse, nærmest sjokk og vantro:

- Nei altså. Tenk det kan jeg faktisk ikke! Jeg driver da ikke med veldedighet heller! Ikke har jeg bil og ikke har jeg penger til mat og ikke har jeg tid til å drive med sånt som dette. Men jeg tenkte jo bare at jeg skulle gi beskjed da, sånn at dere vet hva som er skjedd med bøkene

Ja. Ok. Da vet jeg jo det i alle fall

torsdag 9. oktober 2014

Sikkerhet på skoleveien

På vei hjem fra jobb i dag får jeg et sjokk jeg fortsatt ikke er kommet over

Ved t-banestasjonen kommer det en gruppe skoleunger, sikkert flere enn ti. De er ca 11-12 år, og flere av dem går med en ballong i hånden. Etter hvert kan man også se at ballongene har hår og øyne

En sier: Nå slipper jeg den ned på skinnene. Det blir spennende å se hva som skjer når banen kommer!

En annen sier: Ikke gjør det, det er jo liksom barnet ditt da! 

Og så sier de masse jeg ikke helt følger med på. Siden jeg står veldig langt unna

Plutselig slipper hun ene en ballong ned. Og det bryter ut full oppstandelse. De diskuterer vilt frem og tilbake hvem av dem som skal hoppe ned og hente den gule ballongen. En ballong! At de i det hele tatt vurderer å gå ned på strømførende t-baneskinner er så skremmende at jeg blir helt kvalm. En av jentene sjekker hvor mange minutter det er til banen kommer. Det er et minutt. Da hun setter seg på kanten for å hoppe ned får jeg nok, og roper Nei nei nei!

Jeg står sikkert tretti meter unna. Det står kanskje åtte voksne rett ved barna, og følger med på det som skjer. Ingen sier ifra. Ingen rører en finger. Bortsett fra en mann. Som faktisk hopper ned på skinnene og redder opp en gul ballong

Jeg er målløs. Og skjelven og kvalm. Og snakker med sjåføren da vi kommer til endestasjonen. Han har sett ungene, siden de veiver og forsøker å stoppe banen før den kommer inn på stasjonen. Og kan fortelle at om han bråbremser, bruker han minst 100 meter på å stoppe. Da er de allerede påkjørt, de som eventuelt er på skinnene. Opplever han å være så mye som i nærheten av en påkjørsel, må han parkere for dagen og tilkalle ny fører. Fordi det er en påkjenning å være i nærheten av å ta livet av noen med en t-bane

Så kjære foreldre. Ta en prat med barna deres, om sikkerhet på skoleveien. Det har jeg gjort nå med min tiåring. Som dyrt og hellig lover at han aldri skal finne på noe sånt, og som er like sjokkert som jeg

Og kjære lærere. Kanskje det er greit å ta opp dette på skolen også. Prosjektet med ballongbabyen fungerer tydeligvis ikke helt. Siden det er greit å kaste den på skinnene for å se hva som skjer når banen kjører over den


tirsdag 7. oktober 2014

Bursdagsplanleggeren

Minsten driver med planlegging for tiden

- Jeg tør å løfte et hus, men jeg klarer det ikke
- Du klarer jo å løfte et sneglehus?
- Ja, men ikke et sånt som går oppover og oppover og oppover (osv)
- Å ja, en skyskraper. Nei, det klarer du nok ikke
- Men jeg klarer å løfte en BH

Akkurat ja...

- Jeg skal ha BH-bursdag. Alle gjestene må gå med BH

Flott. Seksårsdagen blir enda mer spesiell enn sushibursdagen da han ble fem. 

Godt det er en stund til ennå

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails