onsdag 4. juni 2014

Om ærlighet og morskjærlighet

Det er ikke så ofte jeg leser sånne mor-og-barn-artikler på nettet. Ei heller kommentarene som gjerne følger med, enten på Facebook eller i et kommentarfelt under artikkelen

I dag leser jeg først kommentarene. Dumme meg. Da må jeg også sjekke ut artikkelen. Om en tobarnsmor som ikke vil være mamma. Som sliter med å finne gleden ved å være sammen med barna sine, og som gleder seg til de er hos pappaen annenhver uke

Artikkelen er ærlig og åpen, og hun er for så vidt reflektert. Så kan man jo være enig eller uenig i det hun sier. Og dessverre leser jeg altså kommentarene på Facebook. Det er jammen ingen lek

Jeg må si jeg blir mer lei meg av å lese disse kommentarene, enn av selve artikkelen om mammaen som ikke vil være mamma. Stakkars dame. Der får hun jammen passet sitt påskrevet

Og tro ikke at det er menn i førtiårene uten jobb og liv, som sitter og kommenterer. Det er damer. Unge damer med idylliske profilbilder av seg og sine egne små yndige avkom. Som sitter der på sin høye hest og fordømmer en dame de aldri har møtt. Bare fordi hun tør å si at hun ikke syns det er noe gøy å leke med barna. At hun nesten angrer på at hun har fått dem

Hun forklarer at en av grunnene til at hun får barn i det hele tatt, er samfunnets forventning om det. Ung dame, nygift, jobb, hus og alt på stell. Da må man jo få barn!

Må man det? Virkelig?

Jeg tror du vet selv hva som gjør deg lykkelig. Det er ikke nødvendigvis de samme tingene som samfunnet tror er best for deg. Det bør være det du selv tror er best for deg. Og har du ikke lyst på barn, skal du heller ikke bli presset av venner, familie eller totalt ukjente til å få det. Bare fordi alle får det. Og fordi du blir så utrolig lykkelig, bare du får barn. Alt endrer seg vet du, bare den nydelige lille babyen kommer!

Jeg har aldri tenkt at jeg selv er perfekt, og jeg har mang en gang ønsket ungene mine dit pepperen gror. Men jeg maser i alle fall aldri på barnløse om hvorfor de ikke har fått barn. Jeg forteller med åpenhet, til de som måtte interessere seg for det, at jeg ikke hver dag er like glad i barn. Og jeg må faktisk innrømme at jeg aldri svevde på noen rosa skyer etter fødselen. Verken etter den første eller den andre. For det er hardt, og det er slitsomt, og babyer skriker, du får melkespreng, du kan ikke gå på en uke, og søvn kan du bare se langt etter

Ære være alle som klarer å gjennomføre den der rosa idyllen, med blide og lydhøre barn som sitter stille, holder det rosa tyllskjørtet helt og rent og promper roseduft

Men ikke krev at alle andre skal føle på samme måte som deg

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails