fredag 10. mai 2013

Støttehjul? Nei takk

Eldstemann kastet støttehjulene veldig kjapt etter at kompisen lærte å sykle. Før han fylte fire. Et kvarter tok det å lære ham å sykle. Motivasjonen var på topp

Minsten har liksom ikke vist noe særlig interesse. Og jeg har også følt at det kunne ta litt tid med ham. Vinglepetter

I dag ringer naboen og sier at en liten gutt sykler rundt på skolen. Uten støttehjul. Og den lille gutten er min. Kompisen kan det allerede, han har kunnet det i fire dager allerede, og er derfor ganske ovenpå - og ørlitegrann belærende. Forståelig nok. Alle liker jo å være ekspert


Et minutt tar det å lære. Riktignok må vi jobbe litt med start og stopp, nedoverbakker, litt for krappe svinger og å se seg for før busker og kratt. Men det går unna. På to hjul. Og jeg tenker nå at det antakeligvis er jeg som har holdt igjen. Hvorfor har vi ikke latt ham prøve før? Han kan det jo. Han har det inni seg

Jeg: Var det liksom bare inni kroppen din da, at du kunne dette?

Minsten: Skjelettet mitt kunne det bare!

Før legging kommer dagens stolteste lille gutt: - Mamma, jeg er et geni! Og S er et geni! For vi kan sykle uten støttehjul

Snakk om mestringsfølelse!

1 kommentar:

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails