onsdag 13. mars 2013

Lucky 7

Samtale ved middagsbordet hos mormor og morfar i vinterferien:

Mormor: ... noe med tatovering (Jeg husker faktisk ikke hvordan det kommer opp, men det er hun som starter det hele)

Jeg ser at det klikker til oppe i hodet på sønnen, siden vi faktisk har snakket om tatovering tidligere på dagen. Jeg prøver å kommunisere med tause signaler om at han ikke trenger å nevne noe om den samtalen akkurat i dag

Men neida. Tankeoverføringer er visst ikke pensum på Steinerskolen

Sønnen: Mamma skal få tatovering!

Mormor (fnyser): Neida, det skal hun ikke! Det får hun ikke lov til

Mormor glemmer egentlig litt her at mamma er snart 40, relativt selvstendig og voksen nok til å bestemme selv

Sønnen: Jamen, hun skal det. Bestevennen hennes har bestilt time for henne i dag

Bestevennen! Når man er åtte er livet delt opp i bestevenner og ikke bestevenner. Men for all del, hun er en bestevenn altså. Også etter dette

Tante (tørt): Ja ja, nå blir du kastet ut av familien igjen!

Da jeg var 20 fikk jeg ring i nesen. Det oppdaget min morfar midt under julemiddagen, og ba umiddelbart om at jeg ble kastet ut av familien. Så det er jo nærmest som en familietradisjon å regne

Mormor: (til sønnen) Hun skal ikke det! (til meg) Du skal jo ikke det! Hvorfor i alle dager skal du tatovere deg?

Jeg er stort sett, det meste av tiden, et fornuftig og rasjonelt menneske. Så tatovering er en veloverveid, fornuftig og rasjonell handling. Absolutt.

Jeg: Jo altså. Det er sant. Jeg hadde tenkt til å gjøre det 15. februar, i forbindelse med den tatoveringsgreia til inntekt for Barnekreftforeningen. Men det var veldig mange andre som ville det da, så jeg fikk ikke time. Og nå har altså kollegaen min, eller bestevennen om du vil, bestilt time for meg. Så da kan jeg liksom ikke si nei heller, da. Stakkars henne, sånn skuffelse om jeg sier nei!

Så tante (altså søster) bookes for å tegne fyllesyk ugle, og mor drar på tatoveringssjappe for første gang i sitt liv.


Jeg overlever. Det er ikke godt, men jeg har vært med på verre. Som kollegaen minner meg på: Jeg har tross alt født to barn. Og har nå den søteste fyllesyke ugla på leggen. Til og med den tøffe tatovøren syns den er ultrakul

Selv om han fnyser litt da jeg spør om den kanskje er litt stor. Den er visst ikke det

2 kommentarer:

  1. Nei, så kult! :)
    Ellers var det mange morsomme poeng i teksten her, du... Kastet ut av familien er bra! Jeg pleier å si til Jon-Erik at jeg skal gjøre ham arveløs, men svaret han er "du har jo bare gjeld uansett". Så da så.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails