søndag 3. februar 2013

Tålmod...

Noen har googlet 'hvordan bli mer tålmodig med barn' - og har havnet hos meg.

Det ga meg et øyeblikk en god latter. For er det noe du ikke finner hos meg, så er det tålmodighet. Men velkommen skal du være, uansett!

Denne helgen kunne folk i et svakt øyeblikk tro vi lever i en drømmeverden av lutter familieidyll. Lørdag formiddag er en i full sving med malerier og dorullmennesker og jeg vet ikke hva, en annen bygger lego og pappaen ligger midt på gulvet og bidrar der det er behov. Mens jeg faktisk får sydd en kjole. Som du for øvrig kan se bilde av her.

Mamma og pappa Dorull bor i en
eggekartong
Dette er altså synsbedrag. Eller, det var for så vidt reelt akkurat der og da. Det er bare ikke helt standard prosedyre. Og det varer heller ikke evig. Men likevel suger jeg det til meg som varm sol, og sparer minnet til en dag jeg trenger det.

Søndag kveld vurderer jeg sterkt å flytte.

Minsten vil ha hjelp til pysj og tannpuss. Helst av den foreldren som ikke er der han er i øyeblikket. Minsten er nå en fireåring med meget sterke meninger. Høylytte meninger. Som ofte inneholder betegnelsen dumming, og smelling med dører. Og Jeg klarer sjæl. Hvor dette sjæl kommer fra, vet jeg virkelig ikke, det er ingen her i huset som sier sjæl. Ikke kaller vi hverandre dumming heller. Det kommer antakeligvis fra barnehagen.

Eldstemann klarer å skrape opp det friske benet på ispiggene på krykkene, og får sammenbrudd. Han må til og med ha plaster. Så nå er han totalt immobil. Jeg klarer fortsatt ikke helt å se for meg hendelsesforløpet, men jeg ser jo resultatet. Absolutt. Så det har jo skjedd.

Som om ikke det er nok, har han oppdaget sprittusj, og tegner nå bare med det, fordi det lukter så godt. Herregud, hvor skal det ende? Sniffer i en alder av åtte.

Jeg bare legger meg på sengen og ser om alt går over. Det gjør det ikke. Det går en time før minsten er i seng. Helt utslitt av å kreve hjelp av en annen enn den som for øyeblikket har overskudd til å prøve å hjelpe.

Nå sover gutta, og vi voksne har sett Jernkvinnen.

Jeg konkluderer med at hun antakeligvis hadde det verre.

1 kommentar:

  1. I dag morges, da jeg ba syvåringen sette tallerken og glass inn i oppvaskmaskinen, fikk jeg til svar "du er da gammel nok til å gjøre det selv"
    Ja. Det er jeg nok.

    Sånn går dagene hos oss. Et språk og noen svar som ligger langt foran alderen - og forståelsen. Og som gjør at man noen ganger vil låse ungen naken ut i sneen - andre ganger må man beherske seg stort for å ikke begynne å le.

    Jeg er glad jeg slipper å være syv år igjen og jobbe så hardt med å finne mine grenser og min plass.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails