Å stirre apatisk

Å stirre apatisk ut i luften er blitt en av mine nye favorittsysler.

Jeg gjør det ofte. Jeg vet ikke ennå om det har noen umiddelbar effekt, men det er kanskje bedre enn å skrike hver gang. Til ungene, altså.

Så hvis det blir for mye nå, setter jeg meg bare rett ned og stirrer apatisk ut i luften.

Som i dag. Da minsten ikke vil la pappa tømme melk fra den helt fulle melkekartongen opp i den veldig varme kakaoen. Han går løs på det meste, slår pappaen sin, kaller ham dumming og kaster det lille plastlokket til kartongen inn under peisen. Så tar han alle teskjeene og kaster dem vilt rundt seg. Jeg sitter helt stille, eller apatisk da, og ser på det hele. Jeg venter veldig spent på om han kommer til å ta den fulle koppen med varm kakao som står ved siden av skjeene, og kaste den også. Jeg ser han tenker hardt, men fornuften seirer og koppen får stå.

Så skjer det at han bare blir blid og grei igjen, uten at noen kan forklare hvorfor.

Neste gang jeg stirrer apatisk ut i luften er under tannpussen. Ikke vet jeg hva som skjer, men plutselig åler han seg ned fra fanget, skriker dumming og smeller med døren. Nå er ikke det så lett, for døren går feil vei og er ikke så lett å slenge igjen når du går ut fra badet. Samt at minsten ikke rekker opp til håndtaket, så han må ta tak i dørbladet, slenge den igjen og samtidig komme seg ut før døren klemmer hånden hans. Han har innøvd denne teknikken over en periode nå, og er ganske god, men det smeller ikke kjempehøyt. Så sitter han bare og uler utenfor badet i fem minutter, mens jeg sitter på doen og stirrer apatisk ut i luften.

Da jeg etter en stund foreslår å hente den nye sangboken mens pappa og minsten pusser tenner, er raseriet over og alt er såre vel.

Nå sover han. Og jeg stirrer apatisk ut i luften.

Kommentarer

  1. Kanskje en leksjon i dette...? Kanskje mammaer bare noen ganger skal tie still en liten stund?

    Jeg kan nok i hvert fall hente noe i dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har begynt med dette. For det hjelper jo ikke uansett hva jeg sier... Så da er det bedre å ikke si noe en stund. For jeg er helt på randen nå, og det skal ikke så mye til.

      Slett
    2. Mammaer på randen...

      *klemmer på*

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?