mandag 28. januar 2013

Legevakten

Jeg kan ikke skryte på oss klippekort på legevakten. Vi er der veldig sjelden.

Men vi kan snart begynne å si at vi pleier å ende opp med gips når vi først havner der.

Eldstemann er nå stolt innehaver av lilla gips fra tærne til kneet. Og krykker.

lørdag 26. januar 2013

Lørdag

Mamma. Mamma. Mamma. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma. Hvorfor er det snø i dag? Mamma. Pappa - pappa - pappa? Jeg er sulten, jeg må tisse. Hvor er Moi? Justin Smustin (hvor kommer det fra, liksom?). Mamma. Mamma. Mamma. Se på den bilen! Den har bokstaven min, mamma, så du det på den bilen - den hadde bokstaven min. Og firetallet mitt! Mamma. Det snør! Se, en buss. Postmann Pat, postmann Pat. Mamma, hvorfor har vi sånn pels over øynene. Hva heter det? Heter det øyenbryn ja. Hva heter det andre da? På øynene? Øyevipper? Åja. Mamma. Mamma?! Se nå kjører vi inn i tunnelen. Nå er vi ute igjen. Mamma, se. Det var bare en bro. Lat som du sover nå! Lukk øynene helt, så banker jeg litt her. Hei kaptein! Styr skuta! De spiller musikk! Jeg er sulten! Jeg er tørst! Har vi bart? Vi må ha bart! Kan vi kjøpe bart? Mamma, mamma, mamma...

Og sånn går det i ett hele formiddagen. Det blir en liten pause akkurat da vi spiser bolle, for da må han tygge. Moi er med, men om henne kommer det et eget innlegg senere.


Så er det i gang igjen, en halvtimes tid, mens vi går fra Paleet til Chat noir. Det er for så vidt greit, for da hører jeg ikke alt han sier, siden vi går ute, og det er snø og trafikk og folk og jeg er dobbelt så høy og lyden bærer dårlig opp til meg. Det holder å si ja og ha. Så kommer vi til Chat noir, og da sitter han stille. Målløs. For der er heltene Langemann, Benjamin, Pelle og Pysa, selveste Kaptein Sabeltann. I et forrykende show, som er overraskende mye bedre enn fryktet. Han synger og klapper. Mamma synger og klapper.


Og Langemann er jo utrolig kjekk da!

fredag 25. januar 2013

Kåre og Hubert

Jeg har de siste dagene lest meg litt opp på pinnedyr. Kanskje litt sent siden vi har hatt dem siden august, men til mitt forsvar er de ikke mine, og jeg har derfor ikke engasjert meg så veldig i dem.

Det at de heter Kåre og Hubert er nok feil nummer en. Det viser seg at de aller fleste pinnedyr er jenter. De får også visstnok en haug med egg, noe som til nå ikke har skjedd hos oss. De er en art spøkelsesinsekter. Noe jeg ikke en gang visste fantes. De skifter ham opptil seks ganger i sin levetid, som kan være mellom et og tre år, men de må ha god plass for hamskiftet, og gjerne noe å klatre opp i. Det har de ikke hos oss. De skal vel henge oppi treet da, og slippe hammen ned. Nå har de faktisk skiftet ham et par ganger hos oss, og de er også blitt mer enn dobbelt så store som da vi fikk dem, men helt førsteklasses forhold har de kanskje ikke.

Vi har en liten krise her hjemme for tiden; Kåre har det ikke så bra, og er blitt stiv som en stokk.

Jeg tenker han er død og lurer på om slike pinner fungerer som opptenningsved, mannen håper i det lengste det bare er en lett influensa. Jeg er innom tanken på at det kan være de blir stive og rare før de skifter ham. Jeg leser også at de kan bli rammet av anfall av muskelstivhet, men jeg er redd dette er mer enn et lite anfall; løpet er kjørt. Jeg tror ikke det er håp lenger.

Nå er det ikke så lett å se forskjell på et levende pinnedyr og et dødt. På bildet er han til høyre død. Eller vi tror han kan være det. Av og til går det noen rykninger gjennom kroppen hans, men han rører seg ikke noe særlig rundt.



Mannen spurte eldstemann i går om vi skulle gå for kremasjon. Det er visst ikke så aktuelt. Han skal begraves ute. Da det ikke er så lett for tiden, på grunn av frost, får vi se hva vi kommer frem til.

Om pinnedyr trives alene får vi nå testet ut, siden Hubert fortsatt er i god form. Det er mulig vi må skaffe ham et par kompiser.


onsdag 23. januar 2013

Snart sommer...

I alle fall i følge Dagbladet.
 
Meteorologene har endelig begynt å uttale seg om sommerværet. Vi er jo tross alt i slutten av januar allerede.
 
Jeg sier ikke at det ikke er pent
- det er bare altfor kaldt...
Som det ikke er deprimerende nok med minus 16 når jeg kjører til jobb om morgenen, må jeg nå også lese at det i sommer blir våtere og kaldere enn i fjor.
 
Går det an, lurer jeg på da? Hvordan skal været klare det?
 
Jeg orker ikke lese hele den lange artikkelen, det er utrolig mange ord for å si: Sommeren blir skikkelig kjip.
 
Jeg vet ikke hvorfor de sier det allerede i januar. Men nå har det vel vært sånn de siste årene, at de melder knallsommer fra februar og utover. Og når sommeren endelig kommer, er det ingen som oppdager det. Taktikken er nå å snu det hele, de melder dårlig vær fra januar og fremover, for at vi rett og slett skal få oss et skikkelig varmesjokk i juli.
 
Det gleder jeg meg til.
 
Heldigvis har vi allerede bestilt sommerferie i et utland med flere soldager enn Norge, så en uke med sol og sommer får vi i alle fall. I tilfelle spådommen min ikke slår helt til.

søndag 20. januar 2013

Kommunikasjon

For å forenkle kommunikasjonen her hjemme, har mannen satt opp iMessage for eldstemann, på mammas gamle iPhone. Det betyr at så lenge han er her i huset, på vårt nett, kan han sende melding til mamma og pappa. For telefonen mangler sim-kort.

Det er veldig viktig med denne type kommunikasjon. Særlig siden vi har så voldsomme avstander her hjemme. Dette er far og sønn skjønt enige om.

Altså oppdager poden under middagen i dag, at han har uante muligheter med denne gamle telefonen. Han setter igang med meldinger fra første stund.

Hvem kan vel motstå sånne meldinger?
Etter hvert kommer det meldinger til både mor og far, med alt fra kjærlighetserklæringer og bilder til mer direkte oppfordringer om å vennligst ta den praten med lillebror angående de ødelagte tegningene fra i går. De som er klippet istykker.

Siden lillebror ikke er helt på nett ennå, han kan jo knapt nok skille sin egen bokstav fra mamma sin, må de beskjedene tas muntlig. Og han føler ingen skyld - det var nemlig ikke han som klippet i de tegningene. Det var nok Karius og Baktus, er hans teori.

Det blir nok stille og rolig her fremover, siden de fleste beskjeder nå går pr sms.

Bortsett fra de fra lillebror da, som fortsatt sitter på do og roper: Jeg har bæsja. Kan noen komme og tørke?

fredag 18. januar 2013

Bananbugg, eller fluorlakk

Jeg har vært hos tannlegen. Det er en årlig greie. Heldigvis en skjelden affære, for det er jammen ikke billig. Denne gangen enda dyrere enn sist. Han har nok en god timepris, jeg er inne i under ti minutter og betaler nesten tusen kroner.

Det er nok bananbuggen som presser prisene opp. Tannlegen selv påstår det heter fluorlakk, og stapper det inn i tennene i rause porsjoner, men jeg syns nå både smak og konsistens minner mer om åttitallsbugg.

Bare buggsmaken forsvinner nå, og fluoren har gjort sitt, kan jeg prøve den nye teen jeg trøstekjøpte på Palma etter tannlegesnarvisitten.

Ikke like dyr som buggen, men ikke langt unna heller. Litt spent på smaken, rabarbra og mint - 

men hvem kan vel motstå slike tebokser?

torsdag 17. januar 2013

SAD

Mannen leser Dagbladet og stiller diagnoser. Han har funnet ut at jeg nok lider av SAD. Sesongavhengig depresjon.
 
Det kan kureres med lys direkte til hjernen, gjennom øret.
 
Det skader sikkert ikke å prøve. I kveld skal jeg få minsten til å lyse meg i ørene med lommelykt.
 
Det har jo stått i Dagbladet, så da må det jo være sant

tirsdag 15. januar 2013

Journalistikk

Jeg antar det ikke alltid er intevjuobjektet som er litt på jordet. Kanskje det faktisk av og til er journalisten også?

I allefall håper jeg det etter dagens intervju med Guri Solberg i Dagbladet. Det er forsåvidt et ganske greit intervju, hun er kjendis og veier nå sine ord med omhu, etter Marte Krogh-debatten. Fint og flott og veloverveid. Men jeg er ikke spesielt imponert over det som kommer mot slutten av artikkelen:

Selv om Solberg har hatt det morsomt under permisjonen, legger hun ikke skjul på at det har vært krevende. I desember var hun fem uker på ferie i Mexico. Det var 20 timer i fly med to barn under fire år.

Det er sikkert veldig krevende å fly med to barn under fire år til Mexico. Og antakeligvis helt frivillig. Men hun har jo fem uker i mellomtiden, på å komme seg igjen. I varmen, på stranden. 

Om dette var det mest slitsomme under Guris permisjon, må jeg bare gratulere.

søndag 13. januar 2013

Å stirre apatisk

Å stirre apatisk ut i luften er blitt en av mine nye favorittsysler.

Jeg gjør det ofte. Jeg vet ikke ennå om det har noen umiddelbar effekt, men det er kanskje bedre enn å skrike hver gang. Til ungene, altså.

Så hvis det blir for mye nå, setter jeg meg bare rett ned og stirrer apatisk ut i luften.

Som i dag. Da minsten ikke vil la pappa tømme melk fra den helt fulle melkekartongen opp i den veldig varme kakaoen. Han går løs på det meste, slår pappaen sin, kaller ham dumming og kaster det lille plastlokket til kartongen inn under peisen. Så tar han alle teskjeene og kaster dem vilt rundt seg. Jeg sitter helt stille, eller apatisk da, og ser på det hele. Jeg venter veldig spent på om han kommer til å ta den fulle koppen med varm kakao som står ved siden av skjeene, og kaste den også. Jeg ser han tenker hardt, men fornuften seirer og koppen får stå.

Så skjer det at han bare blir blid og grei igjen, uten at noen kan forklare hvorfor.

Neste gang jeg stirrer apatisk ut i luften er under tannpussen. Ikke vet jeg hva som skjer, men plutselig åler han seg ned fra fanget, skriker dumming og smeller med døren. Nå er ikke det så lett, for døren går feil vei og er ikke så lett å slenge igjen når du går ut fra badet. Samt at minsten ikke rekker opp til håndtaket, så han må ta tak i dørbladet, slenge den igjen og samtidig komme seg ut før døren klemmer hånden hans. Han har innøvd denne teknikken over en periode nå, og er ganske god, men det smeller ikke kjempehøyt. Så sitter han bare og uler utenfor badet i fem minutter, mens jeg sitter på doen og stirrer apatisk ut i luften.

Da jeg etter en stund foreslår å hente den nye sangboken mens pappa og minsten pusser tenner, er raseriet over og alt er såre vel.

Nå sover han. Og jeg stirrer apatisk ut i luften.

torsdag 10. januar 2013

Kjære Marte

Så var vi her igjen da. Dette er et tema som kommer opp i media gang på gang, og jeg har omtalt det både her og her tidligere.

Denne gangen er det Marte Krogh. En dame med veldig mye penger og veldig mye tid. Og en mann som ikke på noen måte har planer om å trille barnevogn eller skifte bleier. Som det nå stormer rundt. Ifølge henne selv er hun både feilsitert og det er blitt storm i et vannglass.

Det er godt de har funnet hverandre da, hun og mannen. For det finnes mange som nok ikke ville fått barn med en mann som uttaler seg sånn. Han ønsker hardt: 'En-to-tre-på det fjerde skal det skje', med tre barn fra tidligere forhold. Antakeligvis er han ikke lenger sammen med de mammaene fordi de oppdaget - litt for sent - at han er en mannemann som ikke har planer i verden om å trille barnevogn eller skifte bleier.
 
På fjerde forsøk finner han endelig en som kan tenke seg å dele et slikt liv med ham. Sånn flaks.

Og for all del. Marte må få leve det livet hun vil. Men da jeg leste den første artikkelen, den som står i Mamma, kjente jeg at jeg begynte å slite allerede i første setning. Der hun forteller om strikkingen hun bedriver før hanen galer, og at det blir så fint med en gulltråd i strikketøyet. For all del. Strikk når du vil, og gjerne med ekte gull.

Men ikke gi inntrykk av at du av den grunn er bedre enn meg.

Det er så mange gullkorn i artikkelen at det nesten ikke går an å analysere den. Hver gang jeg leser en setning, tenker jeg: Wow, dette kan jo ikke toppes. To sekunder senere kommer en ny.

Blant annet liker jeg godt utsagnet: 'Jeg holdt den siste konserten da jeg var fire måneder på vei. Folk jobber jo så mye! Jeg bare koste meg og mesket meg med gjærbakst på United Bakeries.'

Flott for deg, Marte! Way to go! Sånn flaks at du har det sånn da. Jeg har nemlig et litt annet liv, der jeg må jobbe for å tjene penger. Hadde jeg ikke jobbet de siste fem månedene av mine svangerskap, ville jeg heller ikke hatt noen penger å bruke på United Bakeries. Fordi de aller fleste folk i Norge må faktisk jobbe.
 
Jeg forstår at Marte blir lei seg når hun ser alle de negative kommentarene som kommer i kjølvannet av slike utsagn. Samtidig tenker jeg at når du er en semikjendis, etter et femminuttersforhold med Norges kronprins, må du vel ha noen medierådgivere rundt deg? Noen som vil kunne forklare at uttaler du deg om dette på denne måten, vil det komme reaksjoner.

Antakeligvis sitter Haakon hjemme på Skaugum og tenker lykkelig at det var greit han heller fant seg en alenemor fra Sørlandet, som lar ham både trille og skifte bleier.
 
Så kommer VG med oppfølgerartikkel. Det gjør ikke saken bedre for min del. Beklager, men det er fortsatt masse som skurrer. Selv om alle i verden vet at trening er sunt. Jeg også vet dette. Men jeg prioriterer det rett og slett ikke. Kanskje burde jeg gjort det, men det gjør jeg altså ikke. Om andre har lyst til å trene natt og dag - vær så god, men ikke gi meg dårlig samvittighet av den grunn.
 
Til slutt kan du nå, igjen tilbake til Mamma, lese en kommentar hvor Kathrine Aspaas mener jeg er misunnelig. Vet du - jeg er faktisk ikke misunnelig på Marte Krogh. Jeg syns bare ikke Marte Krogh, eller andre c-kjendiser, har noen rett til å fortelle andre småbarnsmødre hva de skal bedrive tiden sin med. I tillegg syns jeg pappaen er viktig for barna, og med barn følger både trilling og bleieskift. Ikke bare litt koselig duplolek før middag.

Ikke ønsker jeg meg au pair heller. Men hadde jeg hatt det, ville det vært fordi jeg måtte jobbe. Ikke trene.
 

onsdag 9. januar 2013

Kardemomme

På nyttårsaften var vi på teater og så Kardemommeby på Nationaltheatret. Til stor, eller kanskje enorm, glede for minsten. Utkledd som politimester Bastian fikk han sitte på første rad, og hadde nærkontakt med såvel løven som de tre heltene, Kasper, Jesper og Jonatan. Det var like fascinerende å se på gutten som på scenen; han er ikke en gang fylt fire år, og sier alle replikkene sammen med skuespillerne. Han synger fornøyd med på alle sangene og roper og hoier uredd når han oppfordres til det.
 
 
Så i dag leser jeg i avisen at han blir skadet for livet av å oppleve dette. Den kritikerroste regissøren Sofia Jupither klasker til med en lang kronikk i Aftenposten. Der hun går til et voldsomt angrep på teateret, på regissørene, på Egner og i siste instans på meg, som lar barnet mitt oppleve Egners fantasifulle univers.
 
Og blir målløs. En teaterregissør kan virkelig ikke mene dette? Er det ikke dette teater er? Fiksjon? Virkelighetsfjernt?
 
Røverne er røvere. Tante Sofie er sint. Eselet ikke vil gå. Brannen slukkes og røverne til slutt blir helter. Og tante Sofie blir helt myk. Og gift. Det er fiksjon. Oppdiktet. Ment å skulle underholde.
 
Er det ikke dette teater handler om? Underholdning? Det gode mot det onde? Hvor det gode oftest seirer?
 
 
Min sønn på fire er i stand til å se forskjellen på fiksjon og fakta. Det forventer jeg da også av en åtteårig sønn til en teaterregissør. Dette er en fortelling. En historie. Som barn elsker. Vi trenger ikke blande inn likestilling og høyreekstrem retorikk i dette. Virkelig ikke!
 
Kjære Sofia - du undervurderer barn. De vet ikke hva høyreekstremisme er. Men de er i stand til å se forskjell på teater og virkelighet. De vil ikke snike seg ut om natten i horder og røve damemennesker bare fordi Kasper, Jesper og Jonatan gjør det.
 
Og før man sparker vilt i øst og vest og går til angrep på den norske kulturfølelsen, burde man kanskje se seg om hjemme først. Er det ikke en liten jente som bor alene uten foreldre et sted i Sverige? Som har en veske full av gullmynter, som kaster røvere opp i trærne, som ikke går på skolen og som sover med skoene på. Hvor er barnevernet? Hva skal barn tro? At det er livet?

Jeg tror ikke barn ønsker å bo alene uten mamma bare fordi de leser Pippi. Jeg tror heller ikke gutter blir latsabber som forventer full oppvartning fra et damemenneske bare fordi Kasper, Jesper og Jonatan gjør det.

Jeg kommer til å fortsette å lese Kardemommeby for minsten. Han kommer samtidig til å få en oppdragelse som tilsier at han blir en fornuftig ung mann som ikke røver damemennesker og som faktisk lager maten sin selv.

Fordi han faktisk vil være i stand til å se forskjell på en fortelling og det virkelige liv.

mandag 7. januar 2013

Familieplanlegging

I barnehagen i dag kan en av kompisene til minsten stolt fortelle at han skal gifte seg med V når han blir stor.

Jeg tenker at han kommer til å få stor konkurranse akkurat på det området, for V er nok  hjertets utkårede hos flere enn ham. Blant annet hos minsten.

Mine antakelser viser seg å være helt riktige.

På vei hjem:

- Vet du - H sier han skal gifte seg med V når han blir stor!

Minsten får veldig lang underleppe, som dirrer lett. Oppriktig lei seg, blir han faktisk

- Men det skal jo jeg!!

- Hm. Kanskje du kan finne en annen å gifte deg med?

- Ja. O kan jeg gifte meg med

- Det går nok bra!

- Men det er når vi blir store da

- Ja, det er greit å vente med det til man er voksen, man gifter seg ikke når man er fire år

O er med på giftemålet han, viser det seg. Bare det skjer når han er blitt voksen. Heldigvis.

- Hvor skal vi gifte oss da?

- Nei, jeg vet ikke helt jeg. På Rådhuset kanskje?

- Eller på jobben. Vi skal gifte oss på jobben

- Jaha. Det går nok sikkert greit det også. Hvor har du tenkt til å jobbe da?

- Jeg skal jobbe på din jobb. Der kan vi gifte oss!

Det er sikkert rektor med på. Hvis hun får vite det i god tid.

Og mens O har samtalen med sin mor, om gutter egentlig kan gifte seg med gutter, hopper vi elegant over akkurat den detaljen.

lørdag 5. januar 2013

Østfold og omegn

En tur til svømmehall i Askim kan føre til så mangt.

Blant annet ønsker undertegnede seg nå til førtiårsdagen: et lite torp i Sverige. Kommer ikke til å skje, men jeg har i hele dag hatt en underlig følelse av å ønske meg et torp. Jeg ønsker meg jo virkelig ikke en hytte, men på vei til Töcksfors, etter den svømmehallen, så jeg gjentatte ganger for meg reiser til et torp i Sverige. Rødmalt og lite og meget idyllisk, men for all del: med innlagt strøm og vann, kort vei til norskegrensen og ikke så mye orm i området.

Ellers hadde vi følgende samtale i bilen, på vei til indre gokk:

- Hadde jeg nå først skullet flytte til dette gudsforlatte utpålandet, ville jeg i det minste hatt en stor gård! Ikke en leilighet i en blokk. En sånn gård som den oppå haugen der kanskje.

Det var ganske mange triste leilighetskomplekser langs riksvei 128 eller hva det er, akkurat da jeg startet denne samtalen. Samt en Kiwi. Og faktisk ganske mange store gårder. (Sønnen lurte på når alle disse jordene ville ta slutt.)

- Måtte jeg hatt traktor da?

- Ja. Og en sånn liten en til å sitte på og klippe plenen med

- Da blir det nok ikke gård i indre Østfold

- Er det litt utenfor komfortsonen kanskje?

- Mm

Da er det altså fastlagt - indre Østfold er utenfor vår komfortsone

- Men se der - de bygger en bensinstasjon. Kanskje vi kunne drevet en bensinstasjon i Askim?

- Jepp

- Da slipper du å kjøre traktor i alle fall

Det er mulig at vi blir boende her vi bor allerede. For selv om jeg er litt smålei livet jeg lever akkurat i øyeblikket, kjenner jeg at å drive bensinstasjon i Askim ikke ville hevet livskvaliteten betraktelig for min del.

torsdag 3. januar 2013

Bilhverdag

Tilbake til hverdagen. Med et brøl. Bokstavelig talt. Hver gang jeg setter meg i bilen.

Bilen kom seg gjennom EU-kontroll rett før jul, med litt påfyll av olje, kjølevæske, et par nye pærer og en innerskjerm.

Og voldsom Trøgstad-trimming. Tydeligvis. Det er ikke spesielt morsomt. Ikke ba jeg om det heller.

Det betyr at jeg må tilbake til verkstedet og klage. Noe jeg syns burde være unødvendig etter en kontroll og service. Men det er helt tydelig nødvendig. Jeg kan ikke kjøre rundt som Petter Solberg heller. Det passer liksom ikke helt sammen, med to barneseter og rallybil.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails