Om gjerder og sånn

Det er ganske mange tanker som rekker å fly gjennom hodet på mamma fra hun hører eldstemann rope at minsten har falt over gjerdet til hun selv kommer seg ut til nevnte gjerde.

Er det mye blod? Falt han med hodet først rett i asfalten? Er nakken brukket? Hvor er bilnøklene? Hva gjorde han på gjerdet? Han hadde kanskje ikke hylt så høyt om han hadde landet med hodet først? Hvem skal passe de to store mens vi kjører til legevakten? Må vi kanskje heller ringe ambulanse?

På ti sekunder er mamma gjennom huset og ut på forsiden, mens pappa tar veien gjennom hagen. Og begge kommer frem samtidig og finner storebror som står og holder lillebror i føttene, dinglende på utsiden av hagegjerdet. Med hodet ned ja.

Det er klart Klatremus klatrer på gjerdet...
Lillebror hyler som en stukken gris. Men mamma kan ikke se noe blod. Han har jo heller ikke gått i bakken. Han henger bare der og dingler. Og hyler.

Han hyler ikke fordi han har slått seg. Han hyler fordi han er sint - fordi han ikke fikk tak i den ene såpeboblen som forsvant utenfor rekkevidde.

Kommentarer

  1. Du formidler på en fantastisk bra måte! Jeg levde meg helt inn i dette, og kjente pulsen øke på etterhvert som jeg leste - mammahjerte banket fort og jeg ble urolig for utfallet. For sånn er det jo, sånn som du beskriver det! Å være mamma er å bære hjertet på utsiden...sånn føler jeg det iallefall...Og fra høy puls og bankende hjerte, kommer smilet og jeg er bare gla - og lo tilogmed litt her...for sånn er det også, de små er opptatt av store gleder - som en såpeboble man kan fange ;) Nydelig skrevet. Er på vei til sengen nå, men kommer gjerne innom deg her igjen :) God sommer så lenge. klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Høstutstillingen neste?

Kjære Trude Mostue