Digital kompetanse

Eldstemann ler når mamma forteller om sin barndom. Utedo. Dusjing hos naboen. Ikke noe youtube. Ikke digitalkamera med skjerm. Og ikke telefon. Særlig ikke mobiltelefon. Eller telefon med kamera.

I steinalderen måtte vi lage presise avtaler på forhånd, pr brev. Eller ved å låne telefonen hos naboen. Som også hadde dusj. Vi måtte gå på biblioteket og sjekke i leksikon, ikke bare google det vi lurte på.

Sønnen forstår nesten ikke hvordan vi kunne overleve, den gangen i steinalderen. Tenk å ikke ha hele verden med seg i lomma. Alltid. Slik som vi har nå. Trikken kommer ikke? Vi sjekker trafikanten.no. Går det noe spennende på kino? Vi sjekker filmweb.no. Vi har ikke noe til middag? Vi ringer pappa så handler han på vei hjem. Alltid på nett.

Nå er det naturlig å få se på bildet rett etter det er tatt. Eller, når man er tre år, gjerne før mamma er helt ferdig med å ta det. Det er naturlig å sitte og fikle med telefonen, sjekke Facebook og bla gjennom de siste bildene. Det er naturlig å ønske seg mobiltelefon når man er syv. Han kan jo ønske seg. Få, gjør han ikke.

Det flommer over av teknisk utstyr i huset. og eldstemann slenger om seg med begreper som iPod, iPad, DS og Wii som det skulle være den mest naturlige sak i verden at alle forholder seg til sånt.

Vi har spilledager for å begrense det litt. Han tror han har lært seg pappas iTunes-passord, og vil laste ned spill i tide og utide.

Men vi har regler og (til en viss grad) kontroll.

Helt til minsten oppdager det hele. Han har levd i digital uvisshet i tre år, stakkar. Han vet han kan se på bilder av seg selv på mammas data. Han vet det finnes videosnutter fra han var liten på pappas data. Han har lest Lillesøster på mammas telefon. Han har sett pappa sitte med en plate på fanget, han har bare ikke reflektert noe særlig over det.

Helt til de får iPad i barnehagen. Der sitter de, på rekke og rad, med hver sin iPad og med knallblå hodetelefoner. De pusler. De maler. De synger Hjulene på bussen. De vil ikke hjem, og det bryter ut kamper når en endelig, om enn motvillig, gir fra seg sitt brett.

Mamma lover minsten at han sikkert kan få se på pappas iPad når han kommer hjem. Overraskelsen er stor: Har vi iPad? Og videre går det: Jeg vil ikke se på pappa sin, jeg vil ha min egen!

Nå har vi mistet den siste rest av kontroll. Nå har vi to som vil spille.

Og når jeg ser på ham, han har godtatt å låne pappa sin, forstår jeg at han faktisk har gjort dette før. Han klikker og peker, drar og styrer, og lukker programmet med en feiende flott bevegelse, før han finner et nytt program han vil bruke. Han forklarer pappa hvilke program han vil kjøpe i iTunes, han kjenner igjen ikonene til både Vennebyen og Hjulene på bussen.

Det gjør mor både stolt og skremt. Stolt fordi han faktisk er så god til dette. Han er ikke en digital sinke, han får det til, han forstår hva han skal gjøre og han gjør det uten å være redd. Skremt også fordi han er så flink. Hvor kommer det fra? Er det nødvendig? Trenger treåringen virkelig å trekke blekkspruter over en skjerm for å være lykkelig?

Men han er jo utrolig søt da, der han sitter og pusler, slukker brannen, finner to like, kommenterer og jubler når han er ferdig med et brett.

Og jeg har til og med lært hvordan man lukker programmer av ham, med den feiende flotte bevegelsen. Det er nok ikke lenge før disse smågutta har tatt igjen mamma på den digitale fronten, er jeg redd.

Kommentarer

  1. Min gutt lærte de som jobbet i barnehagen hvordan finne igjen programmer. Det var en gjeng kjerringer av sorten "ække så god på data, jeg, men...vi må jo ha det for unga". Da har man en strålende innstilling, hva?

    Ellers var det store i skogen i går å spikke en spiss pinne og kaste den så den sto i bakken. Samt hive pinne i bekken, se den flyte under broen, løpe til andre siden og se hvilken som kom først.
    Så lenge sånn er stas, går det bra med nettbrett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Brummpinne går nok aldri av moten. Og jeg er ikke motstander av nett altså!! ;-)

      Slett
  2. Det at unger intuitivt forstår seg på alle slags dataprogrammer, må da bety at vi bare har ventet på at utviklingen skal ta oss igjen, hva? ;-)

    SvarSlett
  3. Brummpinne? Heter det det? Aldri tenkt over.
    Nei, jeg trodde ikke du var nettmotstander :-)

    Lise er inne på noe med utviklingen der...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ole Brumm og alle vennene hans i Hundremeterskogen leker Brummpinne...

      Slett
  4. Jeg har en 2 åring som vet at det finnes Timmy Tid og Drømmehagen på mammas pc..
    På pappas pc er det youtube, med masse morsomme babyer...

    Beste er å ha øretelefoner på.
    Og mobiltelefonen? Den er det masse spill på...
    Guttungen min er ett barn av teknologiske foreldre... Og han fanger det fort, litt for fort....

    Dvd passer i playstation, bare man tar ut pappas spill først....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?