Med ski på bena

Begge gutta fikk, etter mye om og men, nye ski til jul. Det er jo helt klart at de ikke er født med dem på bena, derfor måtte vi ut og handle. Gurimalla så dyrt det er med ski! For barn får du kjøpt pakker, med ski, sko og bindinger. Hvis du er heldig å finne sko i riktig størrelse da. De fleste sportsbutikker selger ski til 90 cm gutt, men har sjelden sko som matcher. Så det ble verdens dyreste skipakke på minsten. Uten staver. De må nemlig kjøpes ekstra.

Siden minsten går i naturbarnehage, har jeg tenkt å overlate hele den opplæringsprosessen der til dem. For ski er og blir hat. Jeg har fortsatt noen poenglangrenn i lysløypa i Arnadal friskt i minnet. Og det er 30 år siden, så når jeg sier friskt, betyr det at de har satt dype spor. Jeg hadde treski. For det var så fint, og de var laget sånn omtrent i nabolaget. Støtt opp om nærmiljøet! Jada. De sugde til seg vann, mens alle de andre føyk forbi på smørefrie glassfiber. Misunnelig, jeg?

Etter det har jeg ikke gått så veldig mye på ski. Det var vel en påske, husker jeg. Første påsken på fjellet med svigermor. Kan jo ikke gjøre dårlig inntrykk den første ferien. Selv om jeg nok vurderte å glemme støvlene hjemme. Jeg lurer faktisk på om jeg har en svoger som pleier å glemme skiene hjemme?

Nå som vi da har disse skiene, og eldstemann går på skolen og sikkert skal på skidag og alt mulig, har jeg en stund tenkt at det kan være lurt å øve litt. Så jeg foreslår for ham at vi skal til Skullerud etter middag, og det er jubel og glede og stor entusiasme. Hos ham. Ses om en halvtime, sier jeg til mannen, uten noen særlig stor tro på dette prosjektet. Han er jo ikke kjent for å ha verdens lengste tålmodighet når det kommer til saker han ikke behersker, gutten.

Så feil kan en mamma altså ta. Jeg forstår nå at vi har forsømt en viktig del av den norske kulturarven. Han har jo gått på ski et par ganger i sitt seksårige liv, men det er lenge siden. Og antall ganger kan telles på en hånd, er jeg redd.

De er jo helt automatiske! utbryter han gledesstrålende der han suser utfor første bakken. Han har et voldsomt pågangsmot, og selv om han faller og snubler og ser ut som en flaksende kråke, er han strålende fornøyd med egen innsats. Og han er flink, til aldri å ha gjort det noe særlig før.

Fjortende gang ned bakken, baklengs, og mamma må le litt. Du er i alle fall skikkelig god bakover.  Det kan være litt skummelt å tulle med sånt, av og til blir det helt feil. Nå er svaret: Skjønner du ikke at det ikke er meg! Det er nok den automatikken som slår inn igjen, antar jeg, siden det ikke er han. Med trinsa inn bak på skien, og skiskolegutter i tolvårsalderen susende forbi, tenker jeg at nå gir han opp. Nå kan vi gå hjem. Jeg fryser på tærne.

Men neida. Vi har ikke vært der så lenge ennå. Så det blir faktisk nesten 1 1/2 time skigåing i mørket. Og han ønsker å gjøre dette hver tirsdag fremover. Det skal vi hjem og fortelle pappa. Mamma har på forhånd gjort oppmerksom på at det ikke er lov å le av hennes fall. Dessverre må hun le av sønnen der han kaver. Hvorfor ler du av meg, når jeg ikke får le av deg? Det har jeg jo egentlig ikke noe godt svar på, og må tilby at han får le også.

Det får han ikke anledning til. For mamma har så gode ski at hun ikke faller. 

Kommentarer

  1. Så flott skitur dere har vært på.
    Hos oss i Haugesund har vi vært så heldige å ha hatt mye snø i to sesonger. Guttene mine på 7 og 9 elsker å gå på ski. Vi voksne må bare henge med så godt vi kan. Jeg tenker på det som gratis trim:-) Det neste er skøyteski til eldstemann. Da har jeg ikke sjanse til å følge ham.
    Håper du får mange gode skiopplevelser fremover.

    SvarSlett
  2. Flinke skigutten!
    Det er morsomt når barna er så ivrige og vil noe og ikke gir seg.
    Selv om mor fryser på tærne :-)))

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?