Sinnamamma

Jeg har alle intensjoner om å være den bollebakende, kakaokokende supermammaen. Jeg begynner med friskt mot hver morgen, sender barn av gårde, for så å dra på jobb og lade opp til ettermiddagen.

Når sønnen kommer inn døren, begynner jeg. Hvordan var dagen på skolen, vennen? Har dere gjort noe gøy? Siden han er i skikkelig fjortishumør for tiden, er svaret vanligvis: Ingenting. Ikke noe gøy. Husker ikke. Eller variasjoner over dette. Supermamma erstattes ofte - og fort - av sinnamamma.

Nå har vi hatt en helg i omgangssykens tegn, og mangel på søvn hos mor innvirker på det meste. Det er klart at eldstemann ikke kan noe for at han må kaste opp halv ett på natten. Særlig siden det er lillebror som har dratt omgangssyken i hus. Men det gjør det ikke noe morsommere for det da. Fordelen med han eldste er at han merker at det skjer, og bare halvparten går utover klær og seng. Resten havner i bøtte eller do.

Når vi så må være hjemme fra skole og jobb en dag på grunn av sykdom, kan det gå begge veier. Det kan bli en kosedag, med film og halvslapp gutt som har tid til å sitte i mammas armkrok. Eller det kan bli vrang og ikke lenger spesielt syk gutt, med film og hyper maseunge som går mamma på nervene. Den siste varianten har vi vært gjennom i dag.

Det hjelper jo heller ikke på at alle de ansatte i barnehagen hos minsten har den samme omgangssyken, og vi blir spurt så forsiktig, så forsiktig, om vi har mulighet til å hente litt tidlig, på grunn av bemanningsproblemer. Jeg tenker jo at siden jeg faktisk har mulighet, må jeg gå og hente. Og angrer vel egentlig på vei ut av porten. For nå har jeg plutselig to masekopper.

Og det er et evig mas. Hvert femte minutt må eldstemann spørre om noe nytt. Kan jeg få... Kan jeg få... Hvor vanskelig er det egentlig å ta nei for et nei? Og det er jo ikke sånn at han får alt han peker på heller. Han er vant til å få nei. Han har ikke lyst til å leke, han får vondt hvert tiende minutt, og skulle det noen gang skje noe virkelig vondt, er jeg ikke helt sikker på om mammaen hans kommer til å tro på det.

Vinguden. Bilde lånt fra Wikipedia

Når pappa kommer hjem fra jobb, henger mamma over kjøkkenbordet og driver med pusteøvelser fra magen. Minsten klatrer opp og ned på stoler og bord, og eldstemann lurer på hvorfor mamma ligger sånn. Jeg er klar over at jeg har friske, kjekke barn, og egentlig ikke har noe å klage over, men noen dager er altså litt for mye for meg. Jeg er ikke supermamma i dag, jeg er sinnamamma.

Og siden jeg ikke tror på ham der oppe, kan jeg ikke be om styrke derfra. Jeg vender meg heller til Bacchus og ber om styrke der, etter at masekråkene er lagt i seng.