Shopping

Da eldstemann var liten, elsket han å være med på Ikea. Til stor glede for mammaen. En gutt etter hennes hjerte! Og antakeligvis til glede for pappaen, som både slapp å være med og fikk alene-hjemmetid.

Jeg aner ikke hva det var som gjorde at sønnen ville være med dit. Ikke er han spesielt opptatt av interiør og ikke har han kredittkort. Sånn sett hadde det vært bedre å ha med mannen da, han har jo til og med dekning på kortet to uker før lønn (det har ikke hun han er gift med). Men - han er ikke så veldig blid hvis han en sjelden gang er i nettopp den butikken, så det er bedre å titte og være blakk enn å ha med småsur mann med penger.

I dag åpner det nye - mye omtalte - senteret på Lambertseter. Jeg skal likevel ut og handle, og tenker at det er en god idé. Å jøje meg, så feil kan man ta! Jeg forsøker å få med den (ikke lenger fullt så) shoppinginteresserte sønnen, men han lar seg ikke en gang lokke med is nå for tiden. Jeg truer med Hello Kitty-undertøy hvis han ikke blir med, selv det hjelper ikke. Shopping er kjedelig, jeg tror faktisk det stinker. 

Etter femten minutter i kø inn i parkeringshuset, er jeg ganske glad for at sønnen (og mannen) er hjemme. Så er det å brøyte seg vei gjennom menneskemengdene. Ved kassene i de forskjellige butikkene er det ikke så aller verst kø, så jeg konkluderer med at folk er nysgjerrige, ikke at de faktisk trenger noe. Jeg skal ha noe, får tak i det, og kommer meg sporenstreks ut fra senteret.

Tror ikke jeg skal dit igjen før neste år.