Steinerbarn

Nå som sønnen har begynt på Steinerskolen, ser jeg for meg et liv i balanse og harmoni, med vadmelsbukser og busserull, sang og dans og eurytmi.

På skolen bruker de hele verdens litteraturarv som bakgrunn, de skal lage sine egne bøker i undervisningen og erfare fremfor å lese teori. Førsteklasse svever rundt på skyer, i de nyoppussede lokalene, med varmrosa vegger og lammeskinn på gulvet. De hører på muntlige fortellinger mens de sitter i ring. De blir hentet inn til timen til toner av pentatonfløyte (jeg aner ikke en gang hva en slik fløyte er, men sønnen vet det nok). De har to fremmedspråk fra andre klasse, og spiller instrumenter uten å måtte være med i korps.

De har levende lys på bordet, de tover kuler som skal pynte opp i rommene, og de lager grønnsaksuppe av markens ferske grøde hver torsdag. Det er bare fryd og lutter glede, og alle blir så rolige og avbalanserte.

Jeg gleder meg over alt, og ser for meg en kreativ, observant og tysktalende sønn, som vet å sette pris på god litteratur, fersk mat og til og med lærer å spille fiolin. Han er rolig og harmonisk, og vil heller perle enn å se på barnetv.

I det siste synger han mer enn før, og jeg gleder meg over at han har oppdaget sangen igjen. Vi som har sunget så mye. De andre barna på skolen har sikkert riktig god innflytelse på ham. Tenker jeg.

Helt til jeg hører hva han synger:

Her kommer Ole Brumm

Han har en bombe i lomma

Plutselig sa det bom

Så døde Ole Brumm

Så mye for et harmonisk og avbalansert barn.