Personalmøte

Jeg har aldri vært noen stor taler, og jeg er ikke spesielt glad i å stå foran forsamlinger og si noe. Selv ikke etter å ha hatt faget Rhetorik, som jeg hadde på høyskolen i Tyskland. Der skulle jeg spontant snakke om kirsebær, foran videokamera, i et minutt. Et minutt er utrolig lenge hvis man ikke er spesielt interessert i eller innehar dyptgående kjennskap til temaet. I tillegg skulle jo dette foredraget om kirsebær skje på tysk. Jeg hadde forøvrig også bokinnbinding det året, og jeg er vel ikke spesielt god til å sy sammen bøker heller. Men tysk er jeg god i.

Så jeg har stort sett holdt meg i bakgrunnen i store forsamlinger, sett i bordet for ikke å tilkalle noen slags oppmerksomhet, og i alle fall ikke meldt meg frivillig til noe som innebærer å snakke til mer enn tre personer samtidig.

Da jeg for tre år siden begynte i nåværende jobb, ble jeg plutselig så tøff. Det ble utrolig nok helt greit å stå foran hundre kolleger i auditoriet og snakke. Første gangen jeg gjorde det, var det trampeklapp og jubel etter innlegget. Det er klart det hjelper på selvtilliten. Nå har jeg stort sett ingen problemer med personalmøtene på jobb.

I går var det igjen personalmøte, og rektor ba meg om å informere om to ting. To ting jeg faktisk kan noe om. Og i mitt pedagogiske alibi - kjole fra Mala slår alltid an blant kvinnelige pedagoger - og med (tilfeldigvis) matchende muffinsbøyle fra Fam Irvoll på hodet, ga jeg mine kolleger et lynkurs i websøk og bruk av bokbloggen.

I dag kom en kollega bort og takket for den ryddige og oversiktlige innføringen, hun syns jeg var flink, og lovet at hennes klasse skulle i alle fall ta dette i bruk. Slike tilbakemeldiger gjør meg utrolig glad og ørlitegrann stolt!

Så nå håper jeg bare Fam begynner å designe hårbøyler med bøker på