Mitt perfekte liv

For en tid tilbake fikk jeg plutselig slengt midt i fjeset at jeg er en kjip husmor som tror jeg er bedre enn alle andre og ser ned på alle som ikke er bibliotekarer. Jeg snakker ustoppelig om barna mine, og lar aldri mannen passe dem for å gå ut og ha det gøy. Til slutt ble jeg ønsket lykke til videre med mitt perfekte liv.

Jeg har tenkt litt på dette i det siste. Jeg vet at jeg ikke er så sosial som jeg var tidligere. Jeg har ikke lenger noe behov for å være på fest hver helg, eller se hver eneste nye film som kommer på kino. Jeg jobber hver dag, henter to barn på skole og  i barnehage, lager middag, handler, vasker tøy og legger to barn. Det er en ting jeg har lyst til når jeg er ferdig med alt dette - det er å ligge på sofaen, drikke te og se på en god serie på dvd med mannen, eller lese en bok. Det er ikke verdens mest spennende liv, men det er mitt liv. Jeg har valgt det helt selv.

Jeg vet at jeg snakker om barna mine. De sliter meg ut, med mas og kjas, med fjortisfakter selv om han bare er seks,  med ørebetennelser, øyekatarr, feber og snørr. Samtidig er de det største som har hendt meg. Jeg er mektig stolt av dem. Jeg koser meg hjemme med minsten, som til tross for dobbel ørebetennelse er i supert humør. Han har i dag kledd på seg selv, med strømpebukse bak-frem og med storebrors underbukse på hodet. Han tar med seg vesken min og vinker hadet. Han samler alle duplodyrene i en haug, og deler dem med meg.

Jeg har ikke behov for kino hver uke, jeg har god underholdning hjemme. Jeg kan se på film her. Riktignok animert og på norsk, og gjerne noe vi har sett nesten hundre ganger før, men det er tid med sønnen og det er hyggelig, for ham og for meg. Så kan jeg hele dialogen i Nemo da, men det får bare være. Jeg sorterer lego med eldstemann, og det er ikke min favorittsyssel, men det er hans. Og det er vel det viktigste her.

Jeg føler det dypt urettferdig at andre skal blande seg opp i hvordan jeg lever mitt liv. Det er det bare jeg som kan styre, og ingen andre. Om andre vil gjøre ting på en annen måte enn jeg, er de da frie til å gjøre det. Jeg skal ikke blande meg i det. Og forventer derfor det samme i retur. Jeg sier ikke at jeg har fasiten. Det finnes tusenvis av måter å organisere livet på, og jeg sier ikke at min måte er den ultimate. Men det er nå denne måten jeg har valgt da.

Som den kjipe husmor jeg er, skal jeg nå presse fersk eplejus til sønnen, med epler fra eget tre. Før jeg gjør meg klar for å møte en venninne over et glass vin. Ha en flott dag, alle sammen!