Gåte

Fredag hadde vi barnevakt og kunne gå ut sammen, for første gang på veldig veldig lang tid. Men så har det jo vært planlagt i veldig veldig lang tid også da. Allerede i juni booket vi mormor og morfar til denne fredagskvelden, og de måtte tilpasse Englandsturen til vår konsertplan.

Helt siden Gåte slo igjennom på begynnelsen av 2000-tallet, har jeg vært stor fan. For et par år siden var vi på avslutningskonserten til Gåte, de skulle legge opp og aldri mer spille. I går var det nok en avslutningskonsert, og de skal aldri mer spille - i alle fall ikke før de er på aldershjem.

Det har jo vært flere konserter på Operataket, og det ser jo flott ut i strålende sol og med et glass hvitvin i hånden. Det ble ikke akkurat sånn for oss. I regn og blåst troppet vi opp på Operaen, og var frekke og freidige og fant en plass langt fremme, ikke helt med tærne i vannet, men likevel relativt nær scenen og med god sikt, selv for meg. Med hver vår ølboks til 70 kroner stykket, og med sitteunderlag i ull, for ikke å få blærekatarr mens vi ventet.

Vi har lært at står det klokken ni på billetten så begynner konserten klokken ni. Så da ble vi stående i regnet i en time da, for det kom jammen meg en liten trønder ut på scenen og kunne gledelig meddele oss at Gåte kom på klokken ti, de måtte vente på at det ble riktig lys ute. Så i mellomtiden skulle vi få femten minutter med trommer og harpe, og en dame som kauket og sang om Blakken og brudeferd og jeg vet ikke hva. Vel har jeg ti år i leikarringen bak meg, og vel er Gåte et av mine favorittband, men jeg har ikke nødvendigvis behov for folkemusikk i alle kanaler av den grunn.

Endelig ble da klokken ti, og regnet ga seg faktisk også. Og skuffet ble jeg ikke! Det rocket, fra første minutt, og Gunhild holdt tonene både høyt og lenge, der hun sto med nakne tær og flagrende kjole. En floskel som hulder faller en jo i hu. Broren spiller fele så strengene fyker. Arve Tellefsen er sikkert like god, eller enda bedre, til å spille, men det hjelper jo på at Sveinung Sundli har musklene godt fordelt og ikke nøler med å vise dem frem.

Til tider ble det litt for mye føleri og magi og jeg vet ikke hva, vi var jo verdens beste publikum som gjorde denne spesielle kvelden magisk og så videre. Samme leksa som sist avskjedskonsert kanskje? Likevel var regnet ikke sjenerende og konserten helt knall.

Avslutningsnummeret, Sjåaren, kan få meg til å stortute hvis jeg er i rett stemning, det gikk heldigvis greit i går, men hårene reiste seg på armen - og jeg vil ha meeeer!