Lånebarn

En av fordelene med venner som har barn på omtrent samme alder som våre, er at vi kan byttelåne barn med jevne mellomrom. Det er jo flott, for selv om man skulle tro at mange barn skaper mer kaos enn det er her i huset til daglig, fungerer det stort sett helt greit med lånte barn. Vi var i går firebarnsforeldre i nesten tre timer, og selv om jeg ikke ønsker å være det på heltid, er en ettermiddag helt ok. (Så Bo, en beskjed til deg: Må nok dessverre skuffe deg, de to jeg har holder i lange baner!)

Gutta hadde altså i går besøk av to kompiser, ca like gamle, like blonde i håret og helt på bølgelengde. De store så vi ikke noe særlig til etter at pølsene var fortært, da var det spilling på gutterommet. Og sånn kommer det vel til å fortsette å være til de blir voksne, antar jeg.

De små derimot, 18 måneder og to år, holdt det gående her i lang tid. Mamma bare åpnet sandkassen, gjorde klar hengekøyen, og kunne nyte underholdning på høyt nivå i en halv time uten avbrudd. Dessverre hadde jeg ikke tatt med kamera i første omgang, og holdt nesten pusten for ikke å forstyrre de to herremennene i deres alvorlige lek, så jeg fikk aldri tatt bilder av idyllen. Men du så skjønne de var!

Sand, vann, gress, moreller som har falt ned, det meste måtte diskuteres og undersøkes. De var gode på pinsettgrepet, og da de flyttet sand fra en bøtte til en annen tok de begrepet en liten klype til en ny dimensjon. Det var bøtter og spader og gravemaskiner, og et språk til å le seg ihjel av, nesten som om det skulle vært to av den svenske kokken i Muppetshow som pratet sammen. Selv om mamma ikke forsto alt, må jeg si at de var svært samstemte og enige om det meste.

Minsten min liker ikke spesielt godt å få sand mellom tærne, og har det derfor relativt vanskelig i sandkassen med nakne tær. Da var det bare å stikke ut foten, si "æs!" - og kompisen ilte til for å børste bort de få sandkornene som hadde festet seg. Hver gang en bil kjørte forbi, føk begge hodene i været - "dl - dl" og så vendte de tilbake til leken.

Det var rett og slett fantastisk! Jeg skulle hatt videokamera. Men om jeg hadde hatt kamera, hadde jeg vel ikke fått med meg selve stemningen. Jeg må bare prøve å lagre den på min mentale harddisk, og hente den frem igjen når disse to også er blitt seks år og bare vil sitte inne på en solfylt ettermiddag og spille Super Mario...