Supermamma...

Ingen dager er like. Sånn er det med små barn. Søndag var full av energi, sol og vaffelspisende gutter i hagen. To egne og to ekstra, mann på tur til utlandet og enda overskudd til å bake brød, vaske tøy, vaske gulv og lage vafler. Et øyeblikk der følte jeg meg som en supermamma.

Mandag begynner like bra. Mannen fortsatt i utlandet, to gutter som står opp og kler på seg (en med hjelp, en selv) og supermamma lager klar to matbokser og sørger også for rent skiftetøy til barnehagen, vannflaske til minsten og får faktisk med seg både nøkler, mobil og lommebok ut døren. Gutta leveres i hver sin barnehage, og hadde jeg startet å løpe ti sekunder tidligere, hadde jeg rukket banen kl 08.02. Det gjør jeg aldri ellers, og jeg gjør det ikke i dag heller, men får skylde på skoene, de egner seg ikke til løping.

Vel fremme på jobb i den tro at det skal være en stille og rolig dag, med norskprøver for halvparten og planleggingsdag for resten - så feil kan man ta. Norskprøvene stemmer, men planleggingsdagen er på onsdag. Samme det, jeg får bare brette opp ermene og gå i gang med arbeidet.

Kvart over ti ringer barnehagen. Minsten har falt og slått hodet, det er blod og hull og hyl og tårer og ønsker om at mamma skal komme og følge til legen. Flott. Det er jo ganske lenge siden forrige legebesøk nå, så det er jo bare på sin plass. Jeg styrter avgårde, bare for å finne en strålende fornøyd liten tass som sitter og spiser maten sin på kjøkkenet i barnehagen.

Minstens barnehage er forøvrig av et helt annet kaliber enn den eldstemann går i, på vei fra porten og inn på kjøkkenet tror jeg minst fem av de ansatte gjør meg oppmerksom på at han sitter inne og spiser - og alle er fullt informert om hva som er skjedd. De bryr seg virkelig om barna i denne barnehagen, og er genuint opptatt av hvordan det går med dem. Jeg blir jo rent glad oppi det hele!

Vi får komme til legen uten time. Flaks at vi nettopp har byttet fastlege til en som er veldig nær hjemme, i motsetning til Oslo sentrum som vi hadde tidligere, så legebesøket er unnagjort på en halvtime. Og vips er jeg tilbake på jobb, nå med assistent. Med blod i håret og lilla lim i hullet og mye sympati fra de fleste... Så da er det jo igrunn jamt slutt på jobbingen den dagen, det er ikke så lett med en liten tass løpende rundt, selv om han sjarmerer de fleste og får kjeks nærmest kastet etter seg.

Supermammafølelsen fortsetter litt utover ettermiddagen denne solfylte mandagen. I et blaff av overmot setter vi kursen mot først Mc Donald og så Frognerborgen. Første stopp går ganske smertefritt, neste stopp blir litt verre. Det er flere potensielle småbarnsfamilier som dessverre går i oppløsning i Kirkeveien denne ettermiddagen. Vanligvis består kommentarer av "Å så blid han er!" og "Så skjønne unger...". I dag er det store mengder medlidenhet og en god del undertrykt latter, samt et par kommentarer fra ukjente menn ("Mamma, kjenner du ham?!" - "Mamma, han da, er det en du kjenner også?"), som strømmer mot meg der jeg kjemper. Ganske rød i toppen, med 86 cm illsint gutt som fem ganger klarer å komme seg under bøylen i vognen, før jeg til slutt, med det siste jeg har av krefter, klarer å holde ham fast så lenge at jeg får på selen. Samtidig står storebror og krever øyeblikkelig hjelp med den j...la plastleken fra Happy meal. Hvordan i ... har de kommet på det navnet forresten?

Nå sover gutta, etter å ha blitt skurt rene i en liten badebalje, og supermamma sitter her med litt hvitvin og tenker på mannen i utlandet som er så utrolig heldig å ha badekar på hotellrommet..