Bekymringsløs tilværelse - finnes det?

Livet er fullt av bekymringer, på alle områder. Da vi skulle til Beijing med transsibirske for eksempel - jeg hadde lest altfor mye i reisehåndboken og var sikker på at vi kom til å bli ranet og kastet av toget midt i Mongolia. Selvsagt skjedde ikke det, vi så ikke antydning til togrøvere noe sted. Eller da eldstemann var baby, og jeg hadde lest litt for mye igjen - helsesøster ba meg til slutt om å la vær å lese mer! Heldigvis for det. Han er jo snart seks, og er godt utviklet på de fleste områder, sånn rent objektivt sett. Bekymringene var helt grunnløse.

Men jeg bekymrer meg like fullt. Som mor er jeg bekymret for at barna ikke blir sunne og friske, høflige, empatiske, snille og flinke. Som ansatt er jeg bekymret for at lånerne ikke får det de trenger når jeg ikke er på jobb. Jeg bekymrer meg for brann, innbrudd og bilulykker... Man kan lage seg bekymringer av det meste, og det meste er helt ubetydelige småting, men gjerne altoppslukende småting.

Småting er forskjellig, avhengig av hvor i livet man befinner seg. Femåringen her i huset er nå veldig bekymret over at en jente i barnehagen sier han er forelsket i henne, dette er det verste en femåring kan oppleve!

Og femåringer skal ikke ha kjærester, jeg er helt enig med ham. Mor begynner igjen å bekymre seg - det er jo bare noen få år til han får kjærester på ekte, selv om jeg helst ser at han venter til han er sånn omtrent 30...

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Kjære Trude Mostue

Høstutstillingen neste?