Om ytringsfriheten og sånn

Jeg har ikke fulgt med i debatten rundt Fritt ords pristildeling til Nina Karin Monsen, og jeg forstår nå hvorfor jeg ikke har det.

Forrige dagen kom jeg tilfeldigvis til å lese et innlegg i Aftenposten, skrevet av Monsen som svar på et innlegg Anne Holt hadde noen dager tidlige. Jeg er ikke motstander av ytringsfriheten, men etter et par av Monsens utsagn, tenker jeg at noen kanskje burde fortelle henne at det bør gå en grense, til hennes eget beste. Det er stor forskjell på å få lov til å si hva en mener og å være direkte støtende.

Hun henviser i innlegget til sin egen bok Kampen om ekteskap og barnet (Luther, 2009). Jeg begynner allerede her å ane at dette er en dame med litt andre meninger enn jeg, Luther er vel ikke akkurat forlaget for litteratur med voldsomt inkluderende holdninger! I boken skriver hun at innføringen av likestilt ekteskap viser at stortingsflertallet mener homofili er medfødt, og hun konkluderer med at homofile derfor bør få kompensasjon for medfødte mangler på samme måte som utviklingshemmede. Blant annet forskjellige former for trygd og erstatning.

Homofili kan da ikke likestilles med utviklingshemning! Det må likestilles med heterofili. En er da ikke syk bare fordi en liker en av samme kjønn?! Jeg er født blond - bare tenk på alle fordommer mot blondiner, jeg er jo allerede dømt, og vil ha trygd og erstatning fra staten!

Det er lenge siden jeg har vært så opprørt over uttalelser i mediene, og jeg tror ikke jeg orker å følge med videre i denne farsen. I alle fall ikke før jeg er kommet over hvor forferdelig dette faktisk er, og er klar til å le av det hele. Jeg klarer ikke en gang å uttrykke meningene mine tydelig nok om denne saken, så opprørt er jeg!

Dessuten tror jeg Nina Karin Monsen er en ordentlig traktorlesbe som fornekter sin egen legning