Dragemamma

Jeg lurer på om jeg skal starte serien  "Busshistorier fra virkeligheten" Denne gangen er det to gutter fra videregående, tipper de går i andre klasse. Jeg setter meg på setet foran, tydeligvis midt i en diskusjon om trening. (Disse gutta kjenner jeg ikke, men jeg pleier å se dem på bussen ganske ofte) - Jeg trener da, og woooof så har jeg den six-packen. Tricepsen vokser, bicepsen vokser... - Ja, men du må trene for å holde deg i form da, føle deg bra, være sunn. Og så hvis jentene liker det, er jo det bare en bonus - Jeg syns det er så vanskelig å snakke med jenter, jeg. De er ofte så dumme. Jeg sier noe, og de bare høh? og faller helt av liksom. Haka havner nedpå sånn (tipper han illustrerer akkurat dette) - Ja, men du er jo skikkelig smart da, du bruker sånn avansert språk og sånn lissom - Takk, mann! Det var hyggelig sagt. Statistisk sett skal det litt til å finne noen man connecter med da, passer helt sammen med på samme nivå lissom. Er man dum, ...

Minsten er en omgjengelig og hyggelig fyr, som liker å leke, og har mange venner, både i barnehagen og utenom barnehagen Han blir av og til spurt: Hvem er bestevennen din da?, og da blir han litt usikker. For han har ingen bestevenn - han definerer ingen som bedre eller dårligere venner enn andre, og er like god venn med alle Egentlig er jeg litt stolt av ham for nettopp dette, kjenner jeg. Det er håp om at han blir en hyggelig, omtenksom og inkluderende ung mann med tiden Selv om han selv ikke snakker om beste- og nestbestevenner, er det klart jeg kan se at noen vennskap stikker dypere enn andre Noen er faktisk helt på grensen til kjærlighet. Gjensidig, tror jeg til og med Minstens venninne i barnehagen bruker en hel ettermiddag på en tegning spesielt til minsten. Med alt han digger - Lego Batman, Lego Spiderman og Lego Supermann Denne unge damen blir nok kunstner når hun blir stor Om ikke dette er ekte kjærlighet, hva er vel det da?