Dragemamma

Jeg skal slutte i jobben min, om en måned. En jobb jeg er veldig glad i, som jeg veldig ofte - det vil si nesten hver dag - føler at gir mening. En jobb som så ofte setter ting i perspektiv Neida, jeg skal ikke slutte for alltid, jeg skal ha permisjon et års tid. For å gjøre noe helt annet, noe som ikke innebærer å måtte være superfleksibel og overpositivt på tilbudssiden hver eneste dag. Et sted hvor jeg får konsentrere meg om en ting om gangen, fordype meg i det som faktisk er jobben min, og ikke behøve å hjelpe til med isbrodder, skriverproblemer, datautfordringer av ymse slag, få tilbudt ferdigskrelte appelsiner, være et slags sosialkontor eller avverge full pornofremvisning i biblioteket (på Youtube altså, live har jeg heldigvis til gode å oppleve) Misforstå meg rett; jeg elsker jobben min. Men noen ganger er ikke overskuddet der til å gi alle det de fortjener. Det er ikke hver dag jeg er klar for alt som møter meg på jobb. Og selv om sjefen vet at det ikke er lurt å kom...

Det er noen ganger jeg føler alt rakner. Hvor jeg tenker at alt jeg sier og gjør blir galt. Hvor jeg føler meg dum, feil, rar. Hvor jeg aldri har tid til det jeg skal, vil, bør, må Det er litt sånn for tiden. Det er nok våren som gjør det. Antakeligvis Jeg får kjeft på jobb, av låner som ikke har levert tilbake bøker til biblioteket, bøker han lånte for et år siden, og som et hvert annet bibliotek ville hatt inkassosak på nå. Jeg tar imot og er fornøyd med at bøkene i det hele tatt kommer tilbake, at de ikke er tapt for alltid, slik jeg trodde de var. Og så får jeg høre at jeg er helt urimelig, at jeg stjeler bøker, at han ikke forholder seg til meg lenger og at han skal saksøke meg Selvsagt vet jeg at det er jeg som har rett. Jeg forholder meg til en veldig veldig enkel regel: Du låner - du leverer tilbake . Det må være en av verdens desidert enkleste regler. Jeg stjeler ikke bøker, jeg tar tilbake bøker mannen har lånt uten lov i over et år. Stjeling?! Men saksøke? J...

En dame ringer til biblioteket mitt og sier, på både inn- og utpust: - Ja hei du. Det er fru Svensen (eller noe sånt) her. Jeg ville bare fortelle at i dag fant jeg to bøker liggende slengt midt i veien her jeg bor. Sånn skikkelig bare kastet ut. Jeg ser at det er bøker for ungdomsskolen, og siden jeg selv har en sønn som går på ungdomsskolen, tenkte jeg det var noen som hadde mistet dem. Men så ser jeg jo at de hører til voksenopplæringen, og derfor ringer jeg altså deg nå. For det kommer sikkert en elev og sier han har mistet bøkene, men det er nok ikke helt sant altså. For de ligger virkelig kastet midt ut i veien og er ødelagt og sånn Jeg får skutt inn noen ja og ha og ok og takk og sånn innimellom. Så setter hun igang med samme leksa en gang til Til slutt får jeg da sagt en litt lenger setning selv også: - Ja altså, takk for at du sier ifra. Jeg skulle jo gjerne hatt igjen disse bøkene da. Det aner meg hvem det kan være som har "mistet" dem. Du kunne ikk...

Vel, det varmer et mammabibliotekarhjerte så til de grader når poden ikke har tid til å tisse og pusse tenner før leggetid fordi han bare må lese litt til i den nye boken

- Mamma, hvorfor må du være her og gjøre så mye og gå på møte og sånn?   - Fordi voksne må jobbe. Vi må tjene penger så vi kan kjøpe mat og hus og sånn   - Jeg skal kjøpe hus!   - Når du blir voksen og har fått jobb?   - Ja   - Hva skal du jobbe med da?   - Jeg skal jobbe her! Jeg skal bli sånn som deg   Etter en hel dag på jobben til mamma er han strålende fornøyd. Han venter på lånere, skriver bokstaver og durter bøker ut og inn av systemet som om han aldri har gjort noe annet.   Min misjon i livet er oppfylt. Minsten skal gå i mine fotspor.   Han skal bli superbibliotekar

Ting som virker som en god ide i april, men som jeg kanskje angrer litt på i september: masterstudier. Jaja, vi får snakkes i 2015. Nå må jeg lese!

Lite tøfler og foldeskjørt her... Lørdagskaffen havner nesten i vrangstrupen. Aftenposten siterer Solveig Kloppen, som hvis hun ikke allerede hadde drømmejobben, ville blitt bibliotekar. Fordi hun liker å lese. Og har lyst til å gå på jobben i tøfler. Og sitte i stillheten. Ja, jeg vet at andre har blogget om det samme. Ja, jeg vet at Solveig Kloppen kanskje mener å være morsom. Og for all del, det er veldig hyggelig med rekruttering til yrket. Men det er greit med andre beveggrunner enn tøfler, stillhet og lesing. Og ikke vær så morsom på vår bekostning! Det er nettopp det der med å forsøke å være morsom jeg sliter litt med. Jeg er så lei! Lei av at bibliotekarer alltid blir fremstilt som grå mus med knute i nakken og foldeskjørt. Over alt. I bøker og på film, og nå også i avisen. Skal helten på blind date, kan du vedde på at det er med en grå og nitrist bibliotekar. (Som underveis tar av seg brillene og blir en skjønnhet.) Jeg har drømmejobben. Og jeg går veldig sjelde...