Dragemamma

Vi har oppdaget en ny tjeneste. Den er vel ikke ny, men for oss er den ny I dag spør jeg minsten klokken 18 om han i det hele tatt har sett på tv? Nei. Det har han ikke. For vi registrerte oss på storytel.no  i dag tidlig, og har siden det hørt minst fire lydbøker, og har rett og slett glemt å mase om å se tv For en lykke for en som ham, å oppdage dette. I to uker har vi en gratis prøveperiode. Det er bare å lytte så mye vi kan da, på den tiden Jeg er ingen lydbokperson, men kanskje jeg skal teste ut noe her nå. Kanskje jeg blir en lydbokperson. Gutta mine er det allerede. Særlig minsten, han kan sitte på rommet sitt i lange tider, pusle med lego eller tegne, eller bare sitte helt stille, mens han lytter til bøker. Gjerne noe han kjenner fra før, men han er også åpen for nye ting. Som i dag, hvor vi har hørt på både Albert Åberg, Pulverheksa og LasseMajas detektivbyrå Variert og fint, med andre ord Noen av bøkene er også ebøker, så vi kan lese og lytte samtid...

En dame ringer til biblioteket mitt og sier, på både inn- og utpust: - Ja hei du. Det er fru Svensen (eller noe sånt) her. Jeg ville bare fortelle at i dag fant jeg to bøker liggende slengt midt i veien her jeg bor. Sånn skikkelig bare kastet ut. Jeg ser at det er bøker for ungdomsskolen, og siden jeg selv har en sønn som går på ungdomsskolen, tenkte jeg det var noen som hadde mistet dem. Men så ser jeg jo at de hører til voksenopplæringen, og derfor ringer jeg altså deg nå. For det kommer sikkert en elev og sier han har mistet bøkene, men det er nok ikke helt sant altså. For de ligger virkelig kastet midt ut i veien og er ødelagt og sånn Jeg får skutt inn noen ja og ha og ok og takk og sånn innimellom. Så setter hun igang med samme leksa en gang til Til slutt får jeg da sagt en litt lenger setning selv også: - Ja altså, takk for at du sier ifra. Jeg skulle jo gjerne hatt igjen disse bøkene da. Det aner meg hvem det kan være som har "mistet" dem. Du kunne ikk...

Minsten er på Harry Potter-kjøret. Lykken er komplett nå som han har fått de to første bøkene på lydbok Siden han er som han er, lever han seg også veldig inn i ting. Han har allerede et arr i pannen, etter et uhell tidligere i sommer. Og hva er vel bedre enn å oppdage at han allerede har den hvite snøuglen Hedvig?! - Mamma, jeg er Harry Potter. Dette er uglen Hedvig Og mamma er glad for at Sabeltann har flyttet for denne gang. Velkommen, Harry!

I serien Hvordan gjøre hverdagen enklere , har jeg allerede slått fast at Frp ikke kan hjelpe meg   Jeg har lånt bildet fra forfatteren, helt uten å spørre om lov... Jeg lider ikke selv av migrene, men kjenner flere som gjør det. De har ikke alltid en enkel hverdag   Derfor vier jeg i dag bloggen min til boken til en veldig hyggelig dame. Som vet hva hun snakker om   Sjekk ut Stines bok . Du klarer helt sikkert å lese den selv om den er på dansk   Du kan også følge Migrenefri på Facebook, for nyttige råd og tips   Kanskje kan denne hjelpe deg  på veien mot en enklere hverdag   Jeg kjenner forfatteren - men dette innlegget er skrevet helt og holdent på eget initiativ altså  

Jeg har lest Murakami. Det er lenge siden. Men den sitter fortsatt litt i. Den var vidunderlig Og i sommer var jeg der. I 1Q84 Jeg har bevis

Vel, det varmer et mammabibliotekarhjerte så til de grader når poden ikke har tid til å tisse og pusse tenner før leggetid fordi han bare må lese litt til i den nye boken

eller tro mot teksten i barnelitteraturen? Det er spørsmålet. Lese det som står i boken eller lett omskriving underveis? Vi begynner på Pippi Langstrømpe i kveld. Etter å ha laget Pippi- og Annika-papirdokker er vi liksom i siget. Vi har tydeligvis en litt eldre utgave av boken. For den er ikke omskrevet og politisk korrekt. Og mamma leser om mammaen som er engel og sitter i himmelen, og pappaen som har gullkrone og er negerkonge . Jeg venter spent på spørsmålet. Det kommer alltid spørsmål nå om dagen. Og det kommer jo. Men ikke akkurat det jeg forventer. - Men hva er gullkrone?

Minsten har et utall bøker, noen mer lest enn andre. Og noen mamma ikke en gang husker å ha kjøpt. Som Pezzettino. En italiensk klassiker fra 1975, sikkert kjøpt på et Mammutsalg en gang. Om den lille biten, Pezzettino, som lurer på om hvorfor han ikke er en del av noe større. Egentlig et ganske vanskelig tema for en fireåring. Men vi prøver. Vi leser om Pezzettinos søken etter noe større. Og han finner det. Han er jo seg selv. Satt sammen av mange små biter. Og han er en del av noe, av fellesskapet, av vennene, av verden Minsten følger spent med, og jeg vet ikke om han forstår alt, men er det så viktig? Den fenger - Han fant jo ut av det, jo. Han er jo seg selv, satt sammen av mange små deler. Og likevel en del av noe   - Ja - Er du en del av noe da? - Ja. Av deg. Og pappa. Og storebror Da begynner mamma å grine og må legge bort boken

Som bibliotekar er jeg over gjennomsnittet interessert i at barna mine skal få et like godt forhold til bøker som jeg selv hadde da jeg var liten - og fortsatt har. Mottoet her i huset er: Du kan aldri få for mange bøker . Ønsker de seg noe, kjøper mamma. Litt rart kanskje, det går jo an å bruke biblioteket også. Enda rarere - det glemmer mamma gjerne. Og ender opp med fulle bokhyller. De liker å bli lest for, men å lese selv sitter litt langt inne, for han på åtte da. Det er ofte et spill eller noe på tv som frister mer. Nå har vi antakeligvis funnet løsningen på dette: En pingles dagbok . På vei til mormor i går kveld, leste sønnen 20 sider i bilen. Han hadde et lite opphold akkurat da vi spilte musikk. For mamma, jeg kan jo alle sangene, og da blir det så vanskelig å konsentrere seg om å lese, for da må jeg liksom synge med . Og vel hjemme i Oslo igjen, får jeg en overraskende melding fra mormor: En spiser og en leser Du skal ikke se bort fra at den før...

Jeg er bokelsker. Jeg har elsket bøker hele mitt liv. Jeg kunne lese da jeg var fire, og systematiserte bøkene mine alfabetisk etter forfatter (fornavn, riktignok) da jeg var ti. Det er antakeligvis derfor jeg er bibliotekar i dag. Jeg leser ikke lenger like mye som jeg gjorde tidligere. Av flere årsaker: Jeg sovner så fort jeg åpner en bok Jeg har to barn som stadig krever min oppmerksomhet Jeg har ikke ork Jeg syr ganske mye Jeg blir bilsyk om jeg leser i bil, på buss eller på banen. Uansett kjører jeg jo selv til jobb hver dag, og da kan jeg av praktiske (og trafikksikkerhets-) grunner ikke lese Jeg har fortsatt lyst til å lese. Og jeg trenger gode bøker. Tidligere, før jeg ble bibliotekar med ubegrenset tilgang på litteratur, var jeg den som alltid leste ut en bok, uansett. Det kunne være den kjedeligste romanen som noen gang er skrevet. Den tyngste russiske, eller den mest banale historie. Jeg måtte lese den ut. Nå er jeg ikke så bestemt på akkurat det...

Med jevne mellomrom kommer en ny bok i en serie av Janet Evanovich. Jeg bestemmer meg hver gang for at dette blir siste gang jeg orker å lese om Stephanie Plum, da det stort sett er den samme historien om og om og om igjen. Hver gang må jeg ut og kjøpe den neste boken. Jeg leser dem på engelsk. (Jeg tror egentlig ikke de har slått så veldig an i Norge, og bare noen av de første er oversatt). Men - engelsk funker helt greit det. Bøkene er supersimple, men underholder meg den korte stunden det tar å lese dem. Gal bestemor med revolver, tykk eks-hore og en veldig klønete dusørjeger med litt for mange menn - jeg ler i alle fall. Ofte veldig høyt. Og ser for meg de forskjellige personene. Det er her jeg nå får problemer. For Stephanie går til filmen. Og jeg vet ikke om jeg skal glede eller grue meg. Nå har jeg sett traileren, og jeg tror jeg gruer meg. Katherine Heigl som Stephanie? Ok, kan til nød funke. Debbie Reynolds som grandma Mazur? Nei nei nei!! Grandma Mazur ...