Sånn hverdagsidyll du vet


Det er kanskje vanlig hos alle andre, men hos oss er det sjelden vare. Hverdagsidyll. Ro og fred og harmoni. Unger som leker alene og mamma som kan lage middag uten noen som henger i leggen og maser.

Jeg vet ikke hva jeg har gjort i dag. Kanskje det er fordi jeg ikke spiser sjokolade for tiden. Som forøvrig går over all forventning, om noen skulle lure. Muffinsrøre kategoriseres ikke som godteri. Ei heller ferske boller. Eller ferdige muffins. Og så drikker jeg Pukka detox te - den smaker lakris og teller heller ikke som godteri.

Men altså, denne idyllen.

Vanligvis er det et svare strev å få to blide unger hjem, og holde dem fornøyd frem til soving. Og det er lenge fra henting til soving, når ungene er sure. 

Minsten pusler skyld-på-deg-er
Men i dag! Eldstemann: etter bare litt nå-går-jeg-og-pusser-tenner-og-legger-meg-fordi-jeg-ikke-får-spille-eller-se-på-tv, klokken fire, er han faktisk blid igjen da jeg kommer tilbake fra henting i barnehagen.

Minsten får jeg med hjem uten videre om og men. Han godtar at det ikke er tv, og setter seg til med sin nye interesse. Puslespill. Og får hjelp av storebror.

Det er her det blir virkelig skremmende. De leker sammen helt til middag. Med kommentarer som: Mamma, det er utrolig! Lillebror klarer det jo bedre enn jeg. Mamma, kom og se, jeg har puslet skyld-på-deg-ene.

Og sånn fortsetter det. De sitter (ganske) pent ved middagsbordet og spiser fiskekaker. Selv om minsten insisterer på at det er kjøttkaker. Men så lenge han spiser kan det være hva det vil for min del.

De tar på pysj og spiser kveldsmat (fiskekaker igjen). Minsten lar seg legge og leses for av pappaen sin. Det er sjelden vare. Og eldstemann pusser tenner (nesten helt) uoppfordret, og legger seg.

Måtte dette bare vare og vare. Dette kan jeg venne meg til.

Det er helt sikkert fordi jeg ikke spiser sjokolade.

Kommentarer

  1. Eller fordi barna begynner å bli store,)
    Glad uke ønskes deg:)
    Trine:)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det snør

Høstutstillingen neste?

Kjære Trude Mostue