søndag 20. desember 2015

Julekort 2015

Jeg kan vel ikke akkurat skylde på Posten for absolutt alt

Så det er ene og alene min egen skyld at det (i år igjen) ikke kommer noe julekort fra denne kanten

Dagene flyr, og alle planene om å ta de morsomste bildene, skrive de velvalgte ordene, fremstå som en strukturert og juleelskende mamma med alt på stell, forsvinner raskere enn snøen i Oslo

Så derfor, med minstens juletegning, ønsker jeg alle bare her og nå, raskt og effektivt, uten noe mer om og men,

en riktig god jul og et godt nytt år!


Dette er altså julenissen. Han spiser grøt. Den balanserer på en stein, for ellers vil skålen velte. Rottene danser tett i ring-ring-ring rundt nissen. Noen ser ut som de allerede har fått tak i grøten, og har forspist seg. Julen går sin gang, med andre ord 

torsdag 17. desember 2015

Kjære Posten

Det er ikke det at jeg i utgangspunktet har noe imot dere

Det er bare det at jeg begynner å bli litt lei av at dere ikke gjør den jobben dere insisterer på å ha monopol på i Norge

Jeg har bare i november fått to krav på manglende porto. Selv om jeg har betalt riktig. Det er jo ikke mitt problem at de som sender pakkene jeg leverer inn, ikke er i stand til å sette på riktig frimerke. Eller glemmer å sette på i det hele tatt. Eller hva nå problemet måtte være

Heldigvis har jeg hatt kvittering på disse forsendelsene, og jeg har fått slettet fakturaene, men det skaper jo litt ekstra bryderi da, både for meg og for postmannen som må finne riktig postkasse å putte kravbrevet i

For vi er tvunget over på ny postkasseløsning. Sånt fellesstativ langt unna inngangsdøren min. Dette var jeg imot allerede da vi fikk pålegget fra Posten. Nå er jeg enda mer imot. Etter en dag med minusgrader får jeg ikke lenger låst opp postkassen

(Nå er ikke det Postens skyld, jeg er klar over det, men den gamle løsningen har jo fungert helt fint frem til nå. Hvorfor endre på en eksisterende og helt problemfri ordning, lurer jeg litt på?)

I den nye løsningen er det strenge regler på hvor vi får klistre på lapper og hvordan skiltene skal se ut. (For så vidt heller ikke postens regler.)

Men

Jeg har faktisk klistret på en sånn liten lapp om at jeg ikke vil ha uadressert reklame. Det hadde jeg på den gamle postkassen også. Den er synlig for alle. Unntatt for postmannen, virker det som. Jeg har aldri fått så mye reklame noen gang som jeg får nå

Slutt å gi meg reklame i postkassen!

Til sist vil jeg bare gjøre oppmerksom på at alle har forskjellige adresser av en grunn. Det er fordi vi bor på forskjellige steder. Det er liksom ikke helt sånn at alle med husnummer 44 kan få posten levert i en hvilken som helst postkasse på en hvilken som helst adresse som ender på nummer 44. Det er flere kriterier med her

Blant annet navn, gatenavn og postnummer. Når husnummer er det eneste som stemmer, er det feil postkasse!

I dag må jeg kjøre innom en adresse en kilometer fra der jeg bor. Siden min post er levert der

Jeg vil ha min post i min postkasse. Og bare min post. I fjor fikk vi hele tre ganger samme brev levert i vår postkasse. Det skulle til en dame en kilometer lenger ned i veien. I en helt annen gate

Men i nummer 44 da

Med vennlig hilsen en i nummer 44, et annet sted

tirsdag 15. desember 2015

Donor?

- Mamma, kan man bytte ut hjertet?

- Ja. Hvis et hjerte slutter å virke, kan man få nytt

- Fra en annen? Eller et robothjerte?

- Fra et menneske. Du kan være donor. Da kan legene ta ut deler fra kroppen din, om du skulle dø, og gi til noen som trenger det

- Mamma. Jeg vil være sånn... noro...

- Donor, mener du?

- Ja, donor

- Ok. Det er veldig fint av deg å ville være det. Men du forstår hva det betyr? At om du skulle sitte i en bil som kræsjer, og så dør du, da kommer det noen og tar hjertet og nyrer og lunger veldig fort, og så kan du redde noen som trenger det, men du er død?

Det høres voldsomt ut, når man sier det på den måten, og for en snart-syvåring må det være helt uvirkelig, egentlig

Men minsten er en tøffing, og han lover meg dyrt og hellig at han forstår hva det innebærer og at han faktisk vil være en donor

Så da er det vel bare å fylle ut et kort for ham da. Og for meg. For han vil gjerne ha med mamma også

- Da er vi donorer sammen, mamma!

onsdag 2. desember 2015

Neal

- Vet du hva, eller?

- Nei. Det kan jeg ikke si at jeg vet

- Vet du hvem jeg fikk epost fra i dag?

Sier mannen

- Tja. Det kan jo være hvem som helst, egentlig. Så nei, ingen aning

Sier jeg

- Fra Netflix!

Sier mannen

- Hæ? Du? Hvorfor får du epost fra dem? Det er da jeg som er i streamteam?

- Ja, men brukeren er vel på meg da

Smartingen

Og så viser det seg at det han har fått epost om, er at det er kommet nye episoder med White collar på Netflix

Det er jo nesten for godt til å være sant! Det er som å få en god venn på besøk, en du ikke har sett på flere år. Jeg blir glad bare av tanken, jeg

Nå logger jeg av her, og stikker en tur innom Neal Caffrey

torsdag 26. november 2015

Påkledningsvansker

Jeg skal på julebord. Jeg har ingenting å ha på meg, alt er blitt for trangt, og jeg har knapt med tid. Jeg rasker med meg noe fra et stativ og tar i all hast en tur i prøverommet på HM. Jeg har minsten på slep. Det er lurt

Eller ikke

Jeg har fortsatt ikke noe å ha på meg

Etter utsagn som

- Skal du kjøpe den rare der?

og

- Kanskje du ser bedre ut hvis du tar av deg brillene?

søndag 22. november 2015

Ønskelister

Nå nærmer det seg jul, og da kommer det ofte krav om ønskelister

Minsten tar oppgaven alvorlig, og skriver så svetten står


Han går jo i første klasse, men på Steinerskolen, hvor de ikke begynner med tall- og bokstavtrening før i andre. Likevel har han bestemt seg for at førsteklassinger kan lese og skrive, og har derfor lært seg helt selv


For andre enn mamma kan dette fort bare være vilkårlige bokstaver på et ark

Det er for eksempel ikke hver dag en seksåring ønsker seg cheddar til jul. I alle fall ikke midt mellom tegneblokk og sumppolitistasjon

Men han er jo i det minste konsekvent, alle o-er i robot er blitt å

Og jeg har faktisk ikke samvittighet til å forklare at det ikke er en j i skorpion - når det han er mest opptatt av, er å få svingen på j-en riktig vei


tirsdag 10. november 2015

Ny Tellefsen?

Minsten har jo begynt med fiolin


Jeg har ikke hørt noe særlig siden han begynte å spille for noen uker siden. Derfor er jeg veldig spent i dag

Er det noe bare en mor kan sette pris på? Eller er det en ny Tellefsen vi har her?

Jeg blir i alle fall overrasket. For han er jo flink

(På en skala fra null til to, selvsagt, men dog...)

Nå er han kjepphøy, spiller noe med vafler og saft, attekattenoa og improviserer til og med. Det som er dumt under impro-seansen, er visstnok at han ikke kan spille samme sang to ganger, for han husker ikke helt hvordan han gjør det. Vi har alle vårt


Han har målene klare. Han skal bli best i verden på fiolin. Og gleder seg til å holde konserter

Så om noen vil på konsert, er det bare å si ifra. Minsten arrangerer


søndag 25. oktober 2015

Tingeling

Minsten oppdager en ny film på Netflix i dag

Tingeling og sjørøverfeen. Den har muligens vært der en god stund allerede, men vi finner den altså i dag

Han reagerer ikke det minste på å skulle se en film om yndige feer i bittesmå kjoler. Den viser seg å være både morsom og spennende

Men da mamma foreslår at han tar på seg en av de nye luene etter dagens produksjon, setter han foten ned

Så se på feer er helt innafor. Ha på lue med feer på - det er absolutt ikke innafor. Ikke i det hele tatt. Det er ikke på grensen til morsomt en gang

onsdag 21. oktober 2015

Intergalaktisk stormøte

Vi har plutselig fått en hel gjeng vesener på besøk. Romvesener, altså

Førstemann ut er Jupiter
Menn er fra Mars? 
...og kvinner fra Venus? 
Pluto fikk litt lang hals, og har derfor fire armer

Jorden er den kjedeligste. Han er bare et helt vanlig menneske
Kreativ løsning når en U må bli en N. Saturn er en dame
Solen er den kuleste. Med ni øyne og femten armer. Eller noe sånt
 


Noen ganger overrasker han. Tålmodig og engasjert har minsten tegnet og skrevet helt selv. (Jeg har bare satt på øynene, siden det er vanskelig å få av den lille lappen over limet)

søndag 18. oktober 2015

Bruksanvisninger

- Pappa, jeg trenger hjelp med nebbet på føniksen!

Pappa setter seg ned blant haugene med legoklosser og ser egentlig ganske forkommen ut. Han finner en del og forsøker å sette den på. Det er ikke helt selvforklarende hvordan en Chima føniks skal se ut når den er ferdig

Dette tar for lang tid. Minsten orker ikke vente

- Jeg tror heller jeg finner bruksanvisningen!

Det ender med at seksåringen finner riktig bruksanvisning, riktig side i bruksanvisningen, riktig bit - og fikser hele føniksen helt selv

Minsten leser bruksanvisninger. Med lommelykt

Tøffe gutter leser faktisk bruksanvisninger

torsdag 15. oktober 2015

Parodi eller ekte?

Jeg følger The real Frp på Twitter. Det er en parodikonto, og de er veldig morsomme. De trekker det ganske langt og setter det meste på spissen

Men noen ganger tenker jeg at virkeligheten faktisk overgår parodien


The real Frp - denne klarer ikke en gang dere å matche

søndag 11. oktober 2015

Jugekors?

Jeg leser: [...] så skal vi krysse fingrene for deg [...]

Minsten: Men mamma! Hvordan gjør man det da? Krysser fingrene? Det blir jo jugekors da. Skal man gjøre jugekors? Hva er forskjellen?

Ting mamma faktisk ikke kan svare på

torsdag 1. oktober 2015

Netflix-vinner

Jeg har hatt en høytidelig trekning av min første konkurranse


Jeg er hjemme alene. Jeg er så alene at jeg har hatt på tv hele kvelden. Nå har jeg tydeligvis hatt det på så lenge at det fikk nok. Det slo seg faktisk av helt av seg selv

Men selv om jeg er alene, kan jeg love at trekningen gikk helt rettferdig for seg. Jeg har samlet navn fra Facebook, Instagram og bloggen i en skål. En fin og gul skål fra Lucie Kaas til og med. Den er kjempefin! Og så har jeg trukket en lapp derfra

Og Kirsten. Gratulerer så mye. Du har vunnet seks måneder med Netflix


Jeg har en kode til deg, den skal du få på e-post

Til dere andre: tusen takk for deltakelsen! Jeg kommer tilbake med ny konkurranse. Håper jeg. Til de av dere som ikke allerede har testet Netflix - prøv det! Jeg har mange gode tips til hva dere kan se!

mandag 28. september 2015

Vil du ha Netflix i seks måneder?

Det er høst, mørkt på kvelden, regn i luften (ofte i alle fall) og det er tid for stearinlys, varm kakao med krem - og en serie eller to på Netflix

Jeg ser i øyeblikket White collar. Den finnes det en haug episoder av. Da vi hadde sett to, tenkte vi: Dette blir kanskje litt i overkant. Jeg tror ikke vi orker 80 episoder med dette..

Så feil kan en altså ta. Nå er vi langt inne i sesong 5, og er hekta. Mens vi venter på de to siste sesongene av Suits, eller en ny sesong av Orange is the new black. To serier som definitivt er mine favoritter

Og gjett hva?! Jeg får lov å gi bort seks måneder med gratis Netflix til en av mine lesere!

Jeg tror ikke jeg skal be deg om så veldig mye. Du trenger ikke sende meg verken dikt, bilder eller begrunnelser. Du må bare legge igjen et livstegn. Enten her, på Instagram (@dragemamma) eller på Facebook (ehm, det gjelder de som kjenner meg da), så trekker jeg en vinner av seks måneders tilgang til Netflix 1. oktober

Skal vi bare si det sånn da?

Lykke til!

onsdag 23. september 2015

Om møll og mygg

Jeg er den første til å forstå at folk kan ha fobier. Min egen slangefobi tatt i betraktning

Men når gutta er redde for møll og stankelbein. Da klarer jeg ikke følge det helt

Dette er gutter som står med en pyton rundt halsen så fort muligheten byr seg

tirsdag 8. september 2015

Skal vi støtte Røde kors sammen?

Vi kan ikke hjelpe alle. Det er ikke mye jeg som enkeltindivid kan gjøre

Men jeg kan gjøre litt, i samarbeid med deg:

Jeg kan selge deg en lue for 140 kroner, og så donerer jeg 50 % av summen til Røde kors

Send meg en e-post på post@dragemamma.net, så ser vi hvor mye vi kan klare å samle inn?

Eksempler på farger:







fredag 4. september 2015

Kjære hater

Sitter du godt, der ved pc-en din? Har du en god dag? Har du rullingsen innen rekkevidde og kaffen på termosen?

Har du fått uttrykt det du mener i dag? I alle fora? Med caps lock og mange prikker? Litt godt, gammeldags hat

Du er redd innvandrere. Eller ikke akkurat redd da. Og ikke for alle innvandrere. Bare de som er litt brune. Svensker for eksempel, det går helt fint. Og tyskere. Ikke er du rasist heller. Det er noe helt annet. Og du hater dem ikke. Du bare er litt kritisk. Islamkritisk. Det er helt stuereint å være kritisk til islam. Det er ikke personlig, eller slemt ment eller noe. Absolutt ikke

Men (for det er alltid et men)

De innvandrerne, de kommer nemlig hit for å gjøre nettopp ditt liv surt. Det livet du lever i sus og dus. I åttende etasje i den kommunale blokka, med trygda rett inn på konto den 25. hver måned

På grunn av nettopp islam kommer de jo hit og tar fra deg jobben. Den jobben du så gjerne skulle gjort, om du bare ikke hadde hatt det der alvorlige tilfellet av nakkesleng etter den ulykken i 1987. Så det er jo bare rett og rimelig at du er litt islamkritisk

For det er jo sånn at alle innvandrere kommer til Norge kun for å ta akkurat det du vil ha. Den vaskejobben i det store kontorbygget, etter at alle andre er gått hjem fra jobb. Eller akkurat den bussruta du alltid har drømt om å kjøre. Hadde det ikke vært for ham, som måtte flykte til et land hvor det er fred, hadde du hatt den jobben nå

Og alle de der som ikke er kommet for å ta jobben din, men som er her bare for å irritere deg med bønnerop fra minareten fem ganger om dagen. De er slitsomme de! Du har kanskje aldri hørt en muezzin, men tanken på den lyden irriterer vettet av deg. Tanken på at noen, i et demokratisk land, skal få lov til å utøve sin religion fritt. Rett utenfor din dør. Eller, det var jo ikke rett utenfor din dør nei, det var i nabokommunen de hadde en moské. I ditt nabolag er det heldigvis bare en god, gammel kirke

Men det er klart, du kjenner jo noen som kjenner noen som har hørt et bønnerop en gang, og det ødelegger så mye. Alt dette. For du er jo en god norsk kristen, du trenger ikke muslimsk bønn. Da vil du jo ikke selv kunne høre dine gode, kristne tanker. Tankene om grunnverdier som respekt, likeverd, nestekjærlighet

Hva? Er det ikke deg jeg beskriver, sier du? Du er riktignok en islamkritiker, det står du for, men du har både utdannelse og jobb, og en fast inntekt som ikke kommer via Nav? Du tror på det gode i mennesket. Bare mennesket er norsk gjennom fem generasjoner

Beklager dette altså. Min feil. Jeg trodde et øyeblikk det var sånn at vi skjærer alle over én kam. Siden du gjør det, mener jeg

Siden du jo mener at alle som nå flykter fra bomber og krig, med livet som innsats, er lykkejegere som kun er på jakt etter din leilighet og din jobb i Norge. Siden du tror at din livskvalitet forringes av at naboen har en annen tro enn deg

Jeg hater ingen. Jeg tenker at ytringsfrihet er fint. Men det er ikke alltid nødvendig å si, med caps lock, alt du tenker inni hodet ditt

Derfor sier jeg ikke hva jeg mener om idioter. Jeg sier heller ikke at jeg syns du er en

onsdag 2. september 2015

Tårnfridsesongen

Tårnfridsesongen er i gang

Eller høsten da, som den også kalles

Den sparkes i gang 1. september, med øsregn og sure unger, stress og mas på jobb, et møte i byen, med kø både frem og tilbake (særlig tilbake), en særdeles klønete lukeparkering på Grünerløkka, og så en tur innom jobb igjen, for å få unna de fakturaene og bestillingene jeg aldri får tid til i ordinær arbeidstid

Da jeg kommer hjem halv åtte, har selvsagt ikke minsten glemt at mamma har lovet, i et desperat forsøk på å få ham opp om morgenen, at vi skal bake pizzasnurrer til matboksen neste dag. Det betyr baking halv ni, det

Jeg takker Peppes for ferdigdeig og pizzasaus på boks

Så kommer 2. september, og vi har plutselig, og litt overraskende, drosjeordning for minsten. Drosjen kommer fem minutter tidligere enn vi har bestilt, så det ender selvsagt med at den drar igjen før vi kommer oss ut døren. Og mamma må kjøre til skolen likevel

I regn. Øsregn

Verden stopper opp, og det har sjelden vært mer kaos på Nordstrand. Nordstrand ligger ikke en gang i et flomrammet område, det ligger jo faktisk på toppen av en bakke. Man skulle dessuten tro at alle de store Porschene som kjører rundt i Solveien er i stand til å forsere en vanndam. Så feil kan man ta. Den timen jeg får innarbeidet tirsdag kveld spises opp av køkjøring onsdag morgen, og jeg er like langt

Jeg har masse å gjøre her nå; to julemarkeder skal planlegges, jeg må få sydd den kjolen jeg ga bort i bursdagsgave i fjor før jul, jeg burde ryddet i skuffene til begge gutta, for det viser seg at de har vokst ut av nesten alle klærne i sommer, jeg har et bananflueproblem som bør tas hånd om, en nettside som må flikkes på, for det rekker jeg jo aldri i arbeidstiden

Men jeg tror heller det blir vin og White collar på Netflix i kveld

Hvis jeg har igjen noe vin da. Jeg har ikke hatt tid til å handle i det siste

fredag 28. august 2015

Et nytt verv, kanskje?

Minsten har begynt i første klasse

Jeg er på mitt første foreldremøte i den nye klassen

(Klok av skade lar jeg vær å engasjere meg i flere av sakene som kommer opp. Blant annet bursdag. Alt som foreslås er nemlig nøye utprøvd fra før. Og jeg vet at det er mye som ikke fungerer. Men det får alle finne ut selv)

Mannen sender meg en melding like før møtet. Jeg ler fortsatt:

"Pass på å ikke få noen nye verv. Husk at det er lov å si at det er nok med julemarked og klassekontakt for sjette klasse"

Jeg sliter hardt da ingen umiddelbart melder seg til å skrive referat, men klarer å stå imot. En mamma, som tilfeldigvis også er lærer i nevnte sjette klasse, legger seg fysisk over meg under valg av klassekontakt

Jeg innser at jeg er blitt mammaen min

Men jeg kommer faktisk ut fra møtet uten nye verv

tirsdag 18. august 2015

Når man legger ned en bussrute

Buss 73 er lagt ned. Den gikk ikke så ofte, men den gikk når jeg trengte den

Nå henger det skilt på holdeplassen om at ruten er lagt ned, og passasjerene henvises til rute 70 og 71E

Det er jo vel og bra. Det er bare det, at rute 70 kjører ikke til den holdeplassen i det hele tatt. Den stopper på Skullerud, som er fem kilometer fra min holdeplass. Og ironisk nok dit jeg skal

Rute 71E stopper ved min holdeplass. Men den går jo ikke til Skullerud. Som jo er essensielt, hvis jeg skal bruke den ruten

Så kjære Ruter, skiltet er misvisende, det finnes ingen erstatning for rute 73, og jeg har nok en gang fått et dårligere kollektivtilbud

fredag 14. august 2015

Om menn i dress

Netflix. Kjære Netflix. Altså. Seriøst! Netflix!

Jeg har (dessverre, eller hva jeg skal si) i dette øyeblikk, sett siste tilgjengelige episode av Suits. Episode 16 i sesong 3. Og så er det slutt. Liksom. Bare sånn! Seriøst?!

Jeg er jo avhengig! I plead guilty. So to speak

Jeg elsker Harvey Specter. Jeg ønsker å bo sammen med Mike Ross. Og til tross for hans veldig (veldig) spesielle forhold til gjørmebad, katter og loven, digger jeg Louis Litt. Rett og slett

Jeg drømmer om dem om natten. Jeg lengter tilbake til New York. Jeg vil kjøre gul drosje og bli saksøkt av Jessica Pearson. Jeg vil drikke kaffe med Donna Paulsen og vin med Rachel Zane (og kanskje pappaen hennes, men jeg dropper golfen)

Kjære, kjære Netflix - få på de to neste sesongene! Umiddelbart! Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette dette

Må jeg begynne på begynnelsen igjen?

lørdag 1. august 2015

Om hunder og maur og Netflix

Minsten elsker dyr. Alle dyr som finnes, mamma, også maur!


Altså alt fra maur til hest, liksom

Akkurat det med maur er litt slitsomt, for dem vil jeg aller helst ikke ha inne. Minsten insisterer på redde dem, og løper rundt med et glass for å fange dem og ta dem med ut. Mens jeg egentlig bare vil tråkke på dem og bli ferdig med problemet

Så er det alle andre dyr han elsker og ønsker seg. Han ønsker seg hund. En hel haug. Skjer ikke. Han ønsker seg katt. Der er mammaen mer på glid, mens pappaen setter foten ned. Så ønsker han seg hest, kanin, pinnedyr, - Eller kanskje en liten gullfisk, mamma?

Som sagt, hadde det vært opp til meg, hadde vi hatt katt. Men det er visstnok helt uaktuelt. Vi har nå humlehotell, som omtalt tidligere. - Kom da, humler! står han og lokker på utsiden. Jeg sier han kan henge opp skilt, så de forstår hvor de skal overnatte. - Døh! Jeg kan jo ikke humlisk da, mamma, jeg vet jo ikke hva jeg skal skrive!

Heldigvis finnes det en haug filmer med dyr. Minsten har de siste dagene jobbet seg gjennom opptil flere hundefilmer på Netflix

Russell i ringen - om den wrestlende Jack Russell-en (jada, festlig navnevalg på den der, altså)

Super buddies - om superheltvalpene som redder verden

Hundehotellet - om to foreldreløse barn som lager et hundehotell for løshunder

Jeg finner på andre ting under Hundehotellet - det er grenser for hvor mange filmer med snakkende hunder jeg orker å ta inn på en dag. Inntil jeg forstår at minsten har et virkelig sammenbrudd. Det går ikke så bra med hundene på hotellet, de blir tatt av hundefangere, hotellet stenges og barna står i fare for å måtte flytte til nye fosterforeldre. Og minsten gråter sine modigste tårer

Heldigvis går det, som det som regel gjør i slike filmer, godt til slutt, og vi overlever det hele

Takk og lov for variert tilbud på Netflix når sommeren er sånn som den er i Norge i år

torsdag 30. juli 2015

La humla suse

Vi kan nå tilby byens bier, humler, marihøner, møll og andre insekter som kan trenge det, et opphold på femstjerners hotell i utkanten av byen, helt på grensen til marka faktisk


Usjenerte og relativt rolige omgivelser, kun avbrutt av en og annen bil (veldig ofte den samme BMW-en, som snart får seg en omgang med egg) og muligens spente barn som lurer på om noen har sjekket inn den siste halvtimen


Kort vei til både lavendel, roser, bjørnebær, bringebær og moreller (det virker som mannen har klart å skremme vekk brunsneglene for denne gang, så det er mulig det faktisk er igjen et og annet jordbær også)


Vann tilgjengelig om ønskelig (i sommer er det liksom ikke vannet det skal stå på)


Humlehotellet åpnet i dag, og er åpent hver dag ut sesongen. Det går i dvale for vinteren, før det så åpner igjen rundt påsken 2016


Velkommen skal dere være!
(Hotellet har jeg kjøpt hos naturogfritid.no, men det er også fullt mulig å lage dem selv - et googlesøk på insect hotel gir et utall treff på fremgangsmåter)

søndag 5. juli 2015

#DragenMinOgMeg

Det dukker innimellom opp overraskelser i posten, fra Netflix

Denne gangen er det en drage fra Dragetreneren 2. Visstnok

Det er bare det at vi ikke får en drage, vi får Drago Blodbank

Han er ikke på langt nær så sympatisk som for eksempel Tannlaus. (Som jeg tidligere i år prøvde å vinne i full størrelse. Det hadde vært kult det, å ha en tre meter høy drage i hagen)

Minsten og mamma ser i alle fall filmen, som nå finnes på Netflix, i tillegg til både film nr en og serien også. Jeg har ikke egentlig sett noe av dette tidligere

Og selv om han er litt skeptisk til å begynne med, blir det veldig spennende og skikkelig suksess med drager. Selv om han vi har fått, viser seg å være skikkelig slem 


Minsten får derfor utfordret de empatiske sidene sine: - Mamma, han er jo skikkelig slem, men det er likevel litt synd på ham

Jeg klarer ikke syns så synd på fyren, men nikker og mhm-er og oppfordrer til empati. Og vi koser oss med filmen i allefall

Til og med litt med Drago, selv om han er skikkelig slem


(Sponset av Netflix)

fredag 3. juli 2015

Slutten. Eller no'

- Etter ti år med barnehage blir det litt rart å gå ut herfra for siste gang
- Dere kan jo få en til da?
- Øh... Nei... Jeg har bikket 40 (med god margin) og hvis jeg tenker på at jeg skal gå på foreldremøter til jeg nærmer meg 60, så tror jeg ikke det, nei
- Hva? Det tror jeg ikke på!
- Hva er det du ikke tror på? At jeg ikke vil ha flere barn?
- Nei, jeg tenkte på alderen. Det skulle man jo ikke trodd

Er det rart, sier jeg, at jeg gruer meg til minsten har siste dag i denne barnehagen? Når de ansatte er så gode på smiger?

Men det er ikke bare det at de vet hva de skal si til mammaen, som gjør meg litt melankolsk i dag. I dag er siste dagen, og selv om vi har vært forberedt på at dagen kommer, tror jeg det blir hardt å hente i ettermiddag

Det er alt. Minsten har hatt fem supre år i barnehagen

Han har vært to ganger på orrleik i Østmarka. Han har overnattet ute i gapahuken i barnehagen. Han har vært på tredagers skiskole i Nordmarka. Han har vært på tur i nærområdet, i sol og regn, snø og kuldegrader. Han har vært i kråkesølvgruvene på Nesodden. Han har vært på Kanvasfestival i Frogerparken - mange ganger. Han har grått sine modige tårer ved porten, da han var for liten til å være med på tur med de store. Han har vært med og laget mat. Han har fått spikkesertifikat. Han har lekt og herjet, og fått de aller beste venner en liten gutt kan ha i hele verden. Han har utviklet seg til å bli en empatisk og omsorgsfull fyr på seksogethalvt, og mye av det skal barnehagen ha æren for

Minsten kjenner alle de voksne i barnehagen. Om han har en dårlig start på dagen (han er litt som mammaen sin der, som må våkne skikkelig før dagen er ok) finner vi bare et fang når vi kommer inn døren. Det er alltid et fang i minstens barnehage. For minsten altså, ikke for mammaen

(Men nå skal det sies at det har vært en del klemmer for mammaen også, oppigjennom årene, det har det. Både fra store og små i barnehagen)

Ikke nok med at minsten kjenner alle de voksne. De voksne kjenner også alle barna. Samme hvem jeg møter på når jeg henter, blir jeg oppdatert om dagen. Har minsten slått seg, vet alle det. Har han gjort noe fint, vet alle det

Jeg er sikker på at det finnes hundrevis, tusenvis, av flotte barnehager i Norge. Men denne er unik

tusen takk, alle dere som har vært der for minsten siden februar 2010, både dere som er der nå, og dere som har vært innom i en kortere eller lengre periode

Dere er fantastiske! 

(En av dere er jo tilogmed verdens beste dame, ifølge minsten)


(Nå griner jeg, og trenger et fang...)

fredag 26. juni 2015

Moral


Kjære forelder

Vil ikke barnet ditt gå inn i barnehagen, skal ikke du gå ut!

Du skal sørge for å finne en voksen, ikke be fireåringen om å slutte å tulle, for så å snu ryggen til og gå, mens han står gråtende tilbake

Det er ingenting som er så viktig at du ikke har tid til å følge barnet ditt inn i barnehagen og sørge for at han blir tatt vare på der!

onsdag 24. juni 2015

Ny flamme

Ja, da er vi snart ferdige med sesong 3 av OITNB

Og jeg må beskjemmet innrømme at jeg er blant de (ifølge nettet) ekstremt mange her i verden som har en liten crush på Ruby Rose

Har du fortsatt ikke sett serien, er det vel ikke noe tvil om hva du bør gjøre i ferien. Det er jo ikke akkurat sånn at været innbyr til masse uteaktivitet heller, så det er bare å sette i gang

Gled deg!

Serien finnes hos Netflix

torsdag 18. juni 2015

Dragemamma i utlandet

Jeg syr og syr

Det jeg syr, viser jeg frem på sybloggen, som du finner her, og på Facebook-siden til Dragemamma, som du finner her

Onsdag kveld kommer det en melding til Dragemamma på Facebook. Fra Marta i Warsawa. Hun har vært på en second hand shop der, og av alle ting funnet en lue jeg har sydd

Jeg aner ikke hvordan den har havnet der, men det er uansett morsomt at kjøperen tar seg tid til å finne ut hvem som har sydd den - og også sende meg en melding for å fortelle at lua er fin. Jeg får til og med et bilde av sønnen, med lue på

Tenk at en liten polsk Frank går rundt med billue fra Dragemamma. Det er litt kult da!

søndag 14. juni 2015

Dagens monolog

- Jeg har flere av disse bildene hjemme. Sånne bilder som ikke har noe bakpå, vet du, som holder seg så fint. Ja, det der har jeg. Det med bamsen og de store ørene. Det står i vinduet, jeg har sånne dype vindusposter. Det har holdt seg godt da, jeg har hatt det i mange år, det er ikke noe skjolder eller ujevnheter i fargene. Jeg måtte flytte på bildet her forrige dagen, skjønner du, jeg skulle lufte noe. For jeg bor i første etasje, så jeg kan ikke bare sette opp vinduet, jeg må være hjemme, passe på. Selv om det er innerst i en sånn bakgård, så vet man jo ikke, det er så mange sånne innbrudd nå. Og forsikringen dekker vel ikke sånt. Hun kunstneren har holdt på lenge hun da, det er mange år siden jeg kjøpte det bildet. Det er jammen mange folk ute i dag, det er marked både i Birkelunden og på Olaf Ryes plass, det er masse mennesker, men det ser ikke ut som de kjøper noe særlig. Uansett gir det et fint inntrykk av byen da, at det skjer noe sånt ute, den skobutikken på hjørnet her oppe har ikke åpent i dag. Jeg skal ta med meg datteren min hit når hun kommer på besøk, de har ikke noe sånt som dette i Trondheim. Eller, de har jo souvernirbutikker da, i forbindelse med Nidarosdomen og slikt, men ikke noe sånt som dette. Hun liker så godt å komme innom her. Da jeg gikk på skolen, var jeg venninne med to jenter, den ene bodde på brannstasjonen og den andre på politistasjonen. Det var på samme sted det, den gangen. Hun på brannstasjonen fikk flytte ned til hovedstasjonen, i øverste etasje der nede, der er det utsikt helt til Drøbak, det var flott da, det ligger like ved Regjeringsbygget der. Men det som var litt trist var at faren til hun på politistasjonen, han var halvt amerikansk men snakket godt norsk da, han forsvant, og de lette og lette etter ham, i fjorten dager. Jeg kom på dette her for en stund siden, de lette vel etter noen, det var vel noen som var forsvunnet nå igjen, det skjer jo stadig, han var borte i to uker, og til slutt fant de ham i Sognsvann. Jeg tenker på det av og til når jeg er på Sognsvann, jeg går dit noen ganger, det har satt spor i meg. Men familien fikk vel ikke like god hjelp den gangen som de ville fått i dag. Nå er det jo så mange som forsvinner. Og det var ikke så vanlig den gangen, og tenk at han var politi. Jeg skal jammen ta med meg datteren min hit, hun liker seg så godt her, det er vel ikke sånne markedsdager til uka, men vi får komme hit likevel. Takk for titten da!

Joda, bare hyggelig, og takk for besøket. Nå må jeg bare få igjen pusten her

fredag 12. juni 2015

Ny doning

Vi er ikke spesielt opptatt av bil, verken mannen eller jeg

Eldstemann derimot, er en kjenner. Han spotter en Porsche eller Ferrari på 200 meters hold (han kan også slenge om seg med andre - dyrere og bedre - merker, men de navnene kan jeg ikke stave riktig)

Derfor er det med blandede følelser jeg sender mann og sønn i bilbutikken lørdag formiddag

- Vi drar vel til Porschebutikken, pappa?, er det siste jeg hører

Heldigvis er mannen mer på mitt nivå, og under en uke senere sitter vi nå med klisjeen Volvo stasjonsvogn

Den gamle blå bilen vant turen hjem da. Den nye knallrøde skimtes langt der bak
Sønnens krav om masse hestekrefter blir altså ikke innfridd. Mammas krav om skinnseter derimot, er faktisk innfridd

Nå mangler vi bare hund for å bli helt A4, men det tror jeg faktisk ikke vi ønsker å bli

søndag 31. mai 2015

The Americans

Jeg hopper fra den ene til den andre

Serien altså

Nå er jeg gjennom Grace and Frankie, hvor Jane Fonda, ca 70, blir forlatt av Martin Sheen, ca også 70, til fordel for en annen mann

Underholdende nok, småmorsom, ikke altfor mange episoder. De er korte også, så det er fort over, særlig om man ser tre-fire i slengen

Jeg får vente på sesong to, jeg kommer vel til å se den også, antar jeg

Jeg prøver i mellomtiden litt av Happyish, som jeg også er blitt anbefalt. Det går fem minutter, så orker jeg ikke mer. Det er ikke det at jeg er veldig prippen, men mye omtale av de nedre regioner kjenner jeg at jeg ikke har så stort behov for å bli underholdt med

Da går jeg heller i gang med The Americans

Som vanlig en serie jeg ikke har hørt om, før jeg oppdager den på Netflix. Siden jeg ikke har hørt noe om serien fra før, tar det meg en halv episode å forstå plottet, men nå er jeg med tror jeg, og vi fortsetter vel med episode to i morgen

Eller kanskje ikke i morgen, det rekker jeg ikke, men snart da

Og til dere som lurer, som jeg, In the air tonight kom ut i 1981, så det passer faktisk sånn tidsmessig å ha den med i serien

torsdag 21. mai 2015

Om overskrifter og slikt

Kjære, kjære Dagbladet

Jeg forstår at dere ønsker at folk leser nyhetene deres

Om de i det hele tatt kan kalles nyheter hver gang, kan jo diskuteres, men det er en helt annen sak

Jeg har i dag lest om mammaen som blir hysterisk over å se Cubus sine utstillingsdokker

Og det kan jo sikkert også diskuteres, og er en annen sak

Men seriøst, Dagbladet, overskriften?


Et enkelt søk på 'puppemodell' på google gir noen helt andre treff enn denne utstillingsdokka

Så jeg tror faktisk ikke Cubus har brukt puppemodeller for å selge barneklær

onsdag 13. mai 2015

Norges bursdag

Norge har snart bursdag, og minsten er klar:

- Jeg kan den sangen, mamma! Det er Ja vi elsker

Så stemmer han i:

Ja vi elsker
dette landet
som det stiger frem

Furutrær høyt over vannet
med de tusen hjem

- Er de furutrærne veldig høye, mamma?

søndag 10. mai 2015

Når Nei er et fremmedord

En dag i mars eller deromkring, blir jeg i et uoppmerksomt øyeblikk spurt om å stille i Holmenkollstafetten, og overraskende nok hører jeg meg selv svare: Jada, det kan jeg sikkert!

Kollegaen min svarer at han er opptatt den dagen. Uten en gang å vite hvilken dag det gjelder

Det er akkurat det jeg må trene litt på. Kunsten å si Nei. Jeg er skikkelig dårlig på å si Nei

Deltakelse i Tom Waitsløpet i Tønsberg må i år altså utgå til fordel for en etappe i Holmenkollstafetten. Jeg forsøker å vri meg unna ved å bli syk dagen før løpet, men samtidig som jeg ikke er spesielt glad i fysisk aktivitet, er jeg heller ikke så glad i å trekke meg fra ting jeg har sagt ja til. Jeg biter derfor tennene sammen, og manner meg opp til etappen min

Før løpet går jeg rett på en bekjent jeg ikke har sett på mange år. Han oppsummerer raskt situasjonen: Du ser ikke spesielt sprudlende og motivert ut

Nei, for tenk. Det er jeg heller ikke

Jeg tror nemlig ikke alle disse veltrente folkene på mitt lag forstår hva det er jeg gjør. Her er det snakk om folk som løper på jevnlig basis, flere ganger i uken, kilometer etter kilometer. Jeg løp en gang i januar. Etter det kjøpte jeg nye løpesko. Og så ble det med det

Jevnlig basis kan selvsagt også være 12. januar hvert år, men det har liksom ikke helt den store treningseffekten da

Ved påmeldingen er jeg superfornøyd med å være tidlig ute og får velge den korte etappen på 360 meter. Det viser seg å være en vesentlig forskjell på 11. veksling og 11. etappe, og selv etter nøye og grundig kartlesing ender jeg altså opp med en etappe som er 1530 meter

For å varme opp jogger jeg lett fra Bislett til mitt startpunkt bak Monolitten. Det går helt greit, og jeg ser litt mer optimistisk på det hele. Helt til jeg står der og skal veksle, og ser alle disse andre løperne, aggressive og brølende hvis de ikke umiddelbart finner Flo eller Henriksen eller hvem de nå skal veksle med

Kjære vene, det er ikke blodig alvor dette. Det skal vel være gøy?

Tja. Gøy?

Etter 1500 meter er det ingenting som er gøy lenger. Med blodsmak i munnen og stjerner dansende foran øynene, nærmest krabber jeg opp den siste bakken før veksling, og jeg hører så vidt i det fjerne mannen med mikrofon meddele at lag 7419 er på vei inn til veksling, før jeg i blinde gir fra meg pinnen til en som står der og vifter. I lang tid etterpå er jeg usikker på om jeg gir pinnen til riktig person, det står jo så mange der og vifter og hoier

Siden laget faktisk kommer i mål, gjør jeg nok det

Jeg lever fortsatt. Selv om hoftene mine kjennes som de er kjørt gjennom en trommel av noe slag. Jeg har dårligste etappeplassering av alle på laget, og vi ender til slutt på en 784. plass. Jeg beklager det, og påtar meg all skyld. 

Kanskje noen har lært, og går stille forbi biblioteket neste år? Jeg tar det ikke ille opp om jeg ikke blir spurt

torsdag 7. mai 2015

Trymskvida

Sønnen er ikke kjempegod på å oppdatere meg på hva som skjer på skolen. Tydeligvis

I dag på foreldremøte får jeg - blant mye annet - vite at de er i gang med Trymskvadet

De går i femte klasse

Nå har jeg lest meg opp på Edda-diktet, som jeg jo absolutt burde kjenne godt fra før. Jeg har også fått en kort muntlig innføring i det hele, av nevnte sønn

Det viser seg at han kan gjenfortelle ganske greit det de har lært foregående uke. Men at han må presses til å fortelle, er jo ganske tydelig

Han skal være tuss. Det har han ikke så lyst til. Han skulle først være Heimdall. Heldigvis blir ikke det noe av. Med den sceneskrekken sønnen har, er det sikkert greit å være en del av et kor, ikke en sjefsæse med egne replikker

Sønnen selv mener det beste hadde vært å være en del av publikum i salen

Jeg, som aldri hadde ytret et ord i større forsamlinger før jeg begynte i jobben jeg har nå, må liksom være veldig pedagogisk og trå støttende til her da. Jeg skulle ønske jeg hadde vært tøffere da jeg var liten. At jeg hadde hatt mot til å stå på en scene og snakke. Derfor kjører jeg på med: Det er bra å delta. Det er fint å lære seg å være utenfor komfortsonen. Det vil du måtte være i all fremtid

Inni meg tenker jeg: Det blir veldig mye enklere med nestemann. Han vil nok helt på eget initiativ velge å være Trym. Eller Tor. Eller Heimdall

Jeg syns ikke barn skal tvinges til å gjøre ting som gir dem traumer. Samtidig må de lære at det faktisk er ting i livet man må gjøre selv om det ikke er førstevalget. Man kan ikke alltid velge å være publikum. Man må hoppe i det og gjøre ting som er langt utenfor komfortsonen. Jo tidligere man lærer det, desto enklere får man det som voksen

Nå gleder jeg meg til sommeravslutningen for femte klasse. For er det noe som gjør min snart-elleveåring forlegen, er det kyssing og slikt. Dette kan bli ganske underholdende, når de må sitere slikt som: "Han lettet på linet, lysten på kyss..."


Uavhengig av om han er tøff æse, fryktinngytende jotun eller sjenert tuss. Mamma sitter uansett på plass i salen og ser på, stolt og med tårer i øynene

tirsdag 5. mai 2015

Orphan black

I min søken etter den ultimate serien er jeg kommet til Orphan black. Jeg er som vanlig sent ute, så sesong 3 er jo i full gang på en eller annen norsk tv-kanal uten at jeg har fått med meg noe. Jeg har altså aldri hørt om den før jeg altså tilfeldigvis dumper borti den under en seriejakt

Vi er nå ferdige med sesong 1, som selvsagt slutter slik at det bare er å gi seg i kast med sesong 2 umiddelbart

Sarah Manning ser en dame hoppe foran toget, og overtar hennes identitet. De viser seg å være helt like, så det byr ikke på store problemer. Ikke til å begynne med i alle fall. Det tar nemlig litt av, og den raske veien til penger Sarah ser for seg, er ikke så rask likevel

Det blir veldig spennende, til tross for litt i overkant mye vold til tider. Det er en utrolig prestasjon av hovedrolleinnehaver Tatiana Maslany, som ikke bare spiller Sarah Manning, men andre roller i tillegg. For mye skal jeg ikke si om akkurat det, da det vil ødelegge for mye av spenningen

Serien er klassifisert som en sci-fi. Mye av det som foregår er lite sannsynlig. Det er også noen kjappe løsninger her og der. Men den er litt avhengighetsskapende, og jeg må definitivt se neste sesong
 

lørdag 2. mai 2015

Øks

Noen vil vel ringe barnevernet sporenstreks, men altså:

Minsten forklarer mamma hvordan man skal hogge ved. Med øks. Jeg ber ham være forsiktig, men lar ham holde på

- Du står sånn som dette, mamma, så går bare øksen mellom bena om du bommer


Det finnes mye farlig her i verden. Å hogge med øks, under kontrollerte forhold, er ikke det farligste. Dette kan han

Han har nemlig lært det av en voksen i barnehagen

tirsdag 28. april 2015

LinkedIn

Nå skal det sies at jeg ikke er spesielt aktiv på LinkedIn. Men jeg har en profil. Som er veldig spesifikt knyttet til min kompetanse: Bibliotekfag

Alle jobbene jeg har registrert er innen bibliotekfag. Samt en liten innførsel på søm. Jeg er Librarian i alle ansettelsesforhold. Og jeg har skills innen bibliotek

Derfor må jeg si jeg syns det er spesielt at jeg stadig får e-post fra LinkedIn, med Jobs you may be interested in: Associate professor in electronic automation. Senior vegplanlegger. Bergsprenger. Hot drinks service distributor


Vel blir jeg brukt til mye på nåværende arbeidsplass. Jeg kan både lage timeplaner i Sits og organisere norskprøver i tillegg til å låne ut bøker. Men det er jo bibliotekar jeg er da

Så nei, LinkedIn, jeg er ikke interessert i å bli veiplanlegger. Ei heller drikkedistributør, verken for kalde eller varme drikker

Men om dere trenger en bibliotekar som kan tagge utlysningene deres med riktige emner og koble dem mot emnene i brukernes profiler, så er det bare å ringe

søndag 26. april 2015

Meldeplikt

Forrige lørdag ringer telefonen. Det er mammaen min

Mamma: - Hei, er dere hjemme nå, så kommer pappa innom?

Jeg: - Eh. Nei. Det vil si, de andre vet jeg ikke noe om. Jeg er jo i Tyrkia

Mamma: - Hæ?! Tyrkia?!

Jeg: - Ja. Har jeg ikke sagt det? Jeg må jo ha fortalt det?

Mamma: - Nei det har jeg ikke hørt noe om

Tre dager senere ringer jeg mamma for å si at jeg er trygt tilbake i Norge igjen

Mamma: - Ja, nå er det bare to uker til operasjonen

Jeg: - Hæ? Operasjon?!

Det viser seg at vi faktisk ikke har kommunisert siden jul. Eller deromkring. Den gjensidige meldeplikten som har eksistert i omtrent førti år, er borte, ser det ut til

Jeg har altså vært en uke i Tyrkia, nærmere bestemt Ankara, på fotokurs

Mamma skal visst få ny hofte i mai

mandag 13. april 2015

Litt om pupper

- Mamma, du har store pupper! Sier minsten

Han er tydeligvis ikke så godt vant. Antakeligvis er han den eneste i hele verden som mener akkurat det. Jeg trenger ikke akkurat gå i spesialbutikk og få hjelp av damer med peiling, for å finne en bh som passer, liksom

Nå er det sånn her i livet, at damer må inn til kontroller for både det ene og det andre, det ene faktisk mer ubehagelig enn det andre, når de kommer opp i en viss alder. Det viser seg at jeg er kommet i den alderen

Jeg har i dag altså vært til mammografi. Og det er ikke noe jeg syns er spesielt festlig. Selv om det ikke frister til gjentakelse, forstår jeg det jo, at det kan være greit, og sier ja til å bli innkalt annenhvert år fremover

Man blir jo ikke yngre heller

Jeg tror ikke damen med røntgenapparatet er helt enig med minsten i at mamma har store pupper. Der hun drar, presser, stapper og trykker for å få puppen til å ligge mellom de to platene lenge nok til å få tatt et bilde, virker det i alle fall ikke som hun er overvettes imponert

Ikke nok med at hun sliter litt, jeg blir også bedt om å se til venstre mens hun holder på. Og ser rett i et speil. Det er ikke et vakkert syn. Det viser seg at vel er puppene små, og akkurat der og da veldig flate og rare i formen, men alt annet ser stort ut i det speilet. Særlig den bilringen

På toppen av det hele gjør det vondt

Det viser seg at det, ifølge den svenske legen jeg snakker med, er trygge og fine forhold inni mine pupper. Selv om jeg ser noen flekker på skjermen under ultralyden. Jeg forstår ikke nøyaktig alt hva han sier, han har en utrolig rar svensk dialekt. Men han smiler da han forklarer at det er ribbein. Det er i mitt hode litt rart at jeg bare har ribbein på venstre side, og ikke på høyre, men jeg er jo heller ikke lege, så det stemmer nok

Siden han smiler, mener jeg

(Og til dere som har googlet pupper og venter å finne flotte bilder av struttende saker både med og uten silikon her, må jeg nok dessverre skuffe dere)

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails